De to mest sentrale læresetningene i kristendommen er at Jesus døde på korset for våre synder, og at Jesus sto opp fra de døde. 1 Kor 15:1-8 sier: «Nå, brødre, vil jeg minne dere om evangeliet jeg forkynte for dere, som dere tok imot, og som dere står fast i. Ved dette evangeliet blir dere frelst, hvis dere holder fast ved det ordet jeg forkynte for dere. Ellers har dere trodd forgjeves. For det jeg mottok, har jeg videreformidlet til dere som det aller viktigste: at Kristus døde for våre synder i henhold til Skriftene, at han ble begravet, at han oppstod på den tredje dagen i henhold til Skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Etter det viste han seg for mer enn fem hundre brødre på en gang, hvorav de fleste fortsatt lever, selv om noen har sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Og til slutt viste han seg også for meg, som for en som er født for tidlig.»
Muslimer vil vanligvis ikke benekte at Jesus ble korsfestet, men de hevder at Gud på mirakuløst vis byttet ut Jesus med en annen, noe som ville ha lurt romerne og de jødiske myndighetene. Men da ville også Guds tilhengere alle ha blitt lurt. Tenk deg å tilbringe resten av livet med å fortelle andre at Jesus døde for oss og sto opp fra de døde, for så å bli drept for det han forkynte. Så sier Gud: «Ha, ha, ha! Der lurte jeg dere skikkelig da dere fulgte meg.» Tror du den sanne Gud ville si dette? – Absolutt ikke! Gud ville ikke bedra dem som ble drept for Hans skyld, etter å ha viet hele livet sitt til Ham.
Korsfestelsen og oppstandelsen var to av de viktigste læresetningene blant de tidlige kristne. Men hvis disse hendelsene fant sted slik de tidlige kristne oppfattet det, hva sier det da om islam?
Denne artikkelen viser hva Jesus selv lærte om sin død og oppstandelse i Guds skrift, samt bevis for nøyaktigheten av disse sitatene. Vi skriver dette ikke av fiendtlighet, men av kjærlighet og omsorg for muslimer. Vi ønsker at de skal vite at de må forlate islams løgn og bli kjent med den livreddende læren til profeten Jesus.
Hva er forsoningen?
Forsoningen er den sentrale kristne læren om Jesus, som var uten synd, og som frivillig tok på seg straffen for våre synder. Som profetert i Jesaja 53 led Kristus urettferdig, av egen vilje, for å frelse oss fra våre synder, slik at vi kan komme til himmelen.
På en måte har ingen valgt å dø for Gud. Som syndige mennesker skal vi jo alle dø uansett, så det mest vi kan si, er at folk har valgt en «tidligere død» for Guds skyld. Men Jesus var annerledes. Han var uten synd og fortjente ikke å dø. Likevel valgte Han å dø i vårt sted og gå ned i graven for å bære de rettferdige konsekvensene av våre synder. Alle profeter har dødd (unntatt Enok og Elia), men Jesu død var annerledes, fordi han var det syndfrie offeret for våre synder.
Ikke bare døde Jesus, men han led den største ydmykelsen for vår skyld. Denne rettferdige mannen ble henrettet som en forrædersk forbryter, selv om mange av dem som henrettet ham visste at han ikke var skyldig i en forbrytelse som kunne straffes med døden. Jeg kan til en viss grad forstå hvorfor det er så vanskelig for muslimer å tro at Gud ville la en av sine profeter lide en så stor skam. Men de overser hvor mye Jesus elsket oss, ved faktisk å velge skammen, spikrene og den pinefulle døden.
Selv om ingen fortjener himmelen av seg selv, gir Gud nådig og av fri vilje himmelens gave til alle som vil ta imot den. Alle som tar imot Jesus som sin Herre og Frelser, kan leve et nytt liv allerede nå, i tjeneste for Gud, og har samtidig garantien for et evig liv i glede sammen med Gud.
Før en muslim setter sin lit til dette, vil han kanskje si: «Vis meg beviset». Her er beviset på at Jesus døde på korset for våre synder.
Jesus om sin forsoning
«Akkurat som Menneskesønnen ikke kom for å bli tjent, men for å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Matteus 20:28)
«For selv Menneskesønnen kom ikke for å bli tjent, men for å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Markus 10:45)
«Mens de spiste, tok Jesus brød, velsignet det, brøt det og ga det til disiplene og sa: 'Ta og spis; dette er mitt legeme.’ Deretter tok han koppen, takket og ga den til dem og sa: 'Drikk alle av den. Dette er mitt paktens blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.’» (Matteus 26:26–28) Se også Lukas 22:19–22
«Mens de spiste, tok Jesus brød, velsignet det, brøt det og ga det til disiplene og sa: 'Ta dette; dette er mitt legeme.’ Så tok han begeret, takket og ga det til dem, og de drakk alle av det. Han sa til dem: 'Dette er mitt paktens blod, som utgytes for mange. Sannelig sier jeg dere: Jeg skal ikke lenger drikke av vintreet før den dagen da jeg drikker det på ny i Guds rike.’» (Markus 14:22-25)
Jesus skulle bli forrådt
«La disse ordene synke inn i ørene deres: Menneskesønnen skal snart bli overgitt i menneskers hender.» (Lukas 9:44)
«Jesus svarte: 'Den som har dyppet hånden i skålen sammen med meg, han skal forråde meg.’» (Matteus 26:23). Se også Markus 14:18-21 og Johannes 13:26.
«… Se, timen er nær, og Menneskesønnen blir forrådt i syndernes hender. Stå opp, la oss gå! Se, min forræder nærmer seg!» (Matteus 45b-46) Se også Markus 14:41-42.
«For forræderen hadde avtalt et tegn med dem: 'Den jeg kysser, er mannen; pågrip ham og før ham trygt bort.’» (Markus 14:44)
«…Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?» (Lukas 22:49)
Se også Johannes 13:18-19,21b.
Jesus om sin død og oppstandelse
«Dere vet at det er to dager til påsken, og at Menneskesønnen skal overgis for å bli korsfestet.» (Matteus 26:2)
«Jeg er den gode hyrden. Den gode hyrden gir sitt liv for sauene.» (Johannes 10:11) «Jeg er den gode hyrden. Jeg kjenner mine sauer, og mine sauer kjenner meg, akkurat som Faderen kjenner meg og jeg kjenner Faderen. Og jeg gir mitt liv for sauene.» (Johannes 10:14-15)
«Ved å helle denne salven over meg har hun forberedt mitt legeme til begravelse.» (Matteus 26:12)
Jesus talte også i en lignelse om sin død i Matteus 21:38-39 og Lukas 20:14-15.
Jesus talte også i en lignelse om sin oppstandelse i Lukas 16:31.
På Oljeberget
«Men etter at jeg er oppstått, skal jeg gå foran dere til Galilea.» (Matteus 26:32; Markus 14:28)
Etter Peters bekjennelse i Cæsarea Filippi
«Menneskesønnen må lide mye,» sa han. «Han må bli forkastet av de eldste, yppersteprestene og de skriftlærde, og han må bli drept og på den tredje dagen oppreist til liv.» (Lukas 9:22)
«Fra den tid av begynte Jesus å vise sine disipler at han måtte dra til Jerusalem og lide mye av de eldste, yppersteprestene og de skriftlærde, og at han måtte bli drept og på den tredje dagen oppstå til liv.» (Matt 16:21)
Etter forvandlingen
Etter forvandlingen: «Da de kom ned fra fjellet, befalte Jesus dem: 'Fortell ingen om dette synet før Menneskesønnen er oppreist fra de døde.’» (Matteus 17:9) Se også Markus 9:9–10
I Galilea
«Da de var samlet i Galilea, sa Jesus til dem: 'Menneskesønnen skal snart bli overgitt i menneskers hender. De vil drepe ham, og på den tredje dagen skal han oppstå.’ Og disiplene ble dypt bedrøvet.» (Matteus 17:22-23)
«… Han underviste disiplene sine og sa: 'Menneskesønnen skal bli overgitt i menneskers hender. De vil drepe ham, og etter tre dager skal han stå opp.’» (Markus 9:31)
Før de kom inn i Jeriko
«Da Jesus var på vei opp til Jerusalem, tok han de tolv disiplene til side og sa: 'Se, vi skal opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene for å bli hånet, pisket og korsfestet. Og på den tredje dagen skal han oppstå til liv.’» (Matteus 20:17–19) Se også Markus 10:33–34.
«Da tok Jesus de tolv til side og sa til dem: 'Hør, vi skal dra opp til Jerusalem, og alt det profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgives til hedningene og bli hånet, fornærmet og spyttet på. De skal piske ham og drepe ham, og på den tredje dagen skal han stå opp igjen.’» (Lukas 18:31-33)
I Jerusalem
«Han [Jesus] sa dette for å vise hvilken død han skulle dø.» (Johannes 12:33)
Etter oppstandelsen
«…Hvorfor er dere foruroliget? Og hvorfor oppstår tvil i deres hjerter? Se på Mine hender og Mine føtter. Det er Meg selv! Rør ved Meg og se, for en ånd har ikke kjøtt og bein, slik dere ser at Jeg har.» (Lukas 24:38-39)
«Da åpnet han [Jesus] deres sinn, så de kunne forstå Skriftene. Og han sa til dem: 'Dette er det som står skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde på den tredje dagen, og i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, med utgangspunkt i Jerusalem. Dere er vitner om disse tingene.’» (Lukas 24:45-48)
Se også Jesu ord i Åpenbaringen 1:18. Engler vitnet også om Jesu død og oppstandelse i Matteus 28:7, Lukas 24:7 og Åpenbaringen 5:9,12.
Bevis fra manuskripter
Selv om en muslim har prøvd å fortelle meg at disse læresetningene ikke fantes i Bibelen, kan man i dag åpne hvilken som helst Bibel og se disse versene. Ofte vil muslimer hevde at dette var senere tilføyelser. Men hvor sterkt er egentlig beviset for at disse fantes i originalene?
Chester Beatty I-papyrusen (s. 45) inneholder alle fire evangeliene og Apostlenes gjerninger. Den ble kopiert mellom år 100 og 150 e.Kr. (Tidligere antok man at den stammet fra slutten av det 2. eller begynnelsen av det 3. århundre e.Kr.) Boken *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts* har et fotografi som viser en del av s. 45 på s. 146. I *A General Introduction to the Bible* (s. 389) står det at den opprinnelige skriftrullen besto av omtrent 220 ark, hvorav 30 er bevart. På de bevarte arkene finnes:
Matteus (2 ark) 20:24–32; 21:13–19; 25:41–26:39)
Markus (6 ark) 4:36–5:2; 5:16–26; 5:38–6:3; 6:15–25, 36–50; 7:3–15; 7:25–8:1; 8:10–26; 8:34–9:9; 9:18–31; 11:27–12:1; 12:5–8, 13–19, 24–28
Lukas (7 sider) 6:31–41; 6:45–7:7; 9:26–41; 9:45–10:1; 10:6–22; 10:26–11:1; 11:6–25, 28–46; 11:50–12:13; 12:18-37; 12:42-13:1; 13:6-24; 13:29-14:10; 14:17-33
Johannes (2 sider) 4:51,54; 5:21,24; 10:7-25; 10:30-11:10; 11:18-36,42-57.
Apostlenes gjerninger (13 ark)
Bodmer II-papyrusen (p66) ble kopiert ca. 175 eller ca. 125–150 e.Kr. Den hadde opprinnelig 76 blader (= 156 sider) og har sidetall. I dag har vi bevart 104 ark og fragmenter av 40 andre ark. Et fotografi av Johannes 6:58–64 fra Bodmer II-papyrusen finnes i *New International Dictionary of the Bible*, s. 1003. Den inneholder:
Johannes 1:1–6:11, 6:35b–14:26,29–30; 15:2–26; 16:2–4; 16:6–7; 16:10–20:20; 20:22–23; 20:25–21:9; 21:12,17 (fragmenter av Johannes 19:16).
Papyri Bodmer 14/15 (p75) dateres vanligvis til 175–200 e.Kr. eller 175–225 e.Kr. Håndskriften ligner imidlertid svært mye på et annet dokument, Papyrus Fuad XIX, som man vet ble skrevet 145–146 e.Kr. p75 besto opprinnelig av 114 ark, og vi har bevart 102 ark. Den inneholder det meste av Lukas og Johannes. (A General Introduction to the Bible, s. 390) The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts har et bilde på s. 496. p75 inneholder:
Lukas 3:18–22; 3:33–4:2; 4:34–5:10; 5:37–6:4; 6:10–7:32; 7:35–39, 41–43; 7:46–9:2; 9:4–17:15; 17:19–18:18; 22:4–24:53
Johannes 1:1–11:45; 11:48–57; 12:3–13:1; 13:8–9; 14:8–29; 15:7–8
s. 90 (ca. 175 e.Kr.) av Johannes 18:36–19:7
Resten av Det nye testamente
Det er for mange vers til å nevne dem alle, men her er noen av dem.
Akkurat som Jesus befalte Guds etterfølgere å feire nattverden, sier 1. Korinterbrev 11:26 at de holdt dette. «For så ofte dere spiser dette brødet og drikker denne koppen, forkynner dere Herrens død inntil han kommer.»
Kvinnene så hvor Jesu lik ble lagt i Lukas 23:55.
Jesus er vårt løsepenger. 1. Timoteus 2:6
Johannes Døperen (Yahya på arabisk) kalte Jesus «Guds lam» (Johannes 1:29). Det gjorde også Peter i 1. Petersbrev 1:19.
Jesus kom for å gi liv i overflod (Johannes 10:10), frelse syndere (1. Timoteus 1:15), frelse verden (Johannes 3:17), være et syndoffer (Romerne 8:3) og forene (Efeserne 2:13–18) gjennom sitt blod på korset. (Joh 1:29; Hebr 10:19)
vitne om sannheten Joh 18:37; soningsoffer 1 Joh 3:8; 4:10
Jesus renser oss fra all urettferdighet (1. Johannes 1:9) og frelser oss fullstendig, ikke bare åndelig, gjennom offeret av sitt legeme og blod. Hebreerne 7:25; 10:14–20; Filipperne 3:21; Romerne 8:32
Etter å ha fullført sitt oppdrag, steg Jesus opp til himmelen og sitter nå ved Guds høyre hånd. Apg 2:33; 7:55-6; Kol 3:1; Heb 1:13; 1 Pet 3:22; Sal 110:1; Matt 22:44; 26:64
Kristus smakte døden for alle (Hebreerne 2:16).
Jesus er vår frelser og løsepenge. 1. Johannes 2:2; Hebreerne 2:9; 1; 9:15,28; 1. Timoteus 2:6; 1. Timoteus 4:10
Glem aldri at vi er kjøpt for en pris, Jesu blod. 1. Korinterbrev 6:20; 7:23; 2. Petersbrev 2:1; Apostlenes gjerninger 20:28
Det gamle testamente
Selv profetene i Det gamle testamente, Jesaja og David, profeterte om Messias’ død.
Vi vet at Jesaja 53 refererer til Messias fordi:
En person: Messias var en mann full av smerte (53:3), med et utseende (52:2) og uten barn (53:8)
Han tok på seg andres synder som et skyldoffer (53:10), tok på seg våre svakheter og sorger (53:4), led forakt som om han var slått av Gud (53:4), gjennomboret og knust for våre synder (53:5).
Han døde, men skal likevel se sitt avkom: han ble regnet blant de ugudelige og de rike (53:9), men likevel skal vi se hans avkom (53:10)
I motsetning til dette hevdet det jødiske folket aldri å være et skyldoffer (53:1), at de gikk i forbønn for andres synder (53:12) eller bar våre svakheter og sorger (53:4). Det jødiske folket ville ikke si om seg selv: «Straffen som brakte fred, kom over ham, og ved hans sår er vi helbredet.» (53:5f)
Jesaja 53 ble anerkjent som messiansk i den autoritative jødiske skriften Targum Jonathan (se The New Testament Background s. 314–315 for mer informasjon). I senere tider nevner også traktaten Sanhedrin og Talmud Bavli dette.
Vi vet at Salme 22 refererer til Messias fordi: Dette refererer ikke til David, for ingen gjennomboret Davids hender og føtter. (Det er også mulig at det kan bety «løvelignende», men selv da var ikke Davids hender og føtter bøyd som løveklør.) Davids klær ble ikke delt mellom dem. David ble ikke foraktet fordi det så ut som om Gud ikke frelste ham (22:6–8).
Siden denne salmen ikke handler om ting David personlig opplevde, hvem kan den da referere til? Den refererer til noen som fulgte Gud fra mors liv (vers 9), men som likevel ble foraktet som forlatt av Gud (vers 6–8), og som spør: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (vers 1). Det er noen som fikk hender og føtter gjennomboret (vers 16), som ble ført ned i dødens støv (vers 15). Dette høres ut som den samme lidende tjeneren i Jesaja 53, og dette refererer til Messias. Dette var messiansk ifølge den jødiske Pesikta Rabbati 37:2 (ca. 845 e.Kr.)
Bevis fra de tidlige kristne
Muslimer tror på svært mange ting om Muhammed ut fra hadithene, som ble bevart 200 år etter at Muhammed døde. Selv om dette ikke er Jesu egne ord, er det bevis på Jesu lære blant de tidlige disiplene. Disse fem tidlige forfatterne skrev alle innen 140 år etter at Jesus døde.
Klemens av Roma (97/98 e.Kr.) sier i Første Klemensbrev, kap. 21: «La oss ære Herren Jesus Kristus, hvis blod ble utgytt for oss.» I kapittel 16 siterer han Jesaja 53 og sier at dette er en profeti om Kristus.
Polykarpbrevet (100–155 e.Kr.), kapittel 7: «Og den som ikke bekjenner korsets vitnesbyrd, er av djevelen.»
«Mathetes til Diognetus» (ca. 130 e.Kr.), kapittel 9: «Han [Gud] ga sin egen Sønn som løsepenge for oss, den hellige for overtredere, den skyldfrie for de ugudelige…» kapittel 11 («Jeg taler ikke om ting som er fremmede for meg, og jeg tar heller ikke sikte på noe som strider mot sunn fornuft; men etter å ha vært en disippel av apostlene, er jeg blitt en lærer for hedningene.»)
Barnabasbrevet (100–150 e.Kr.) kapittel 5 «For til dette formålet tålte Herren å overgi sitt kjød til forråtnelse, for at vi måtte bli helliget gjennom syndenes forlatelse, som virkeliggjøres ved hans blod som er sprengt ut. Han sier også at Jesaja 53 refererer til Jesus.
Justinus Martyrs første forsvarstale (135–165 e.Kr.) kapittel 41: «David antydet at Kristus, etter at Han var blitt korsfestet, skulle regjere, …» I kapittel 50 siterer han også Jesaja 53 som en henvisning til Kristus.
Det finnes også mange andre etter denne tiden, blant annet Athenagoras (177 e.Kr.), Melito av Sardis (død 180 e.Kr.) og Teofilus av Antiokia (168–181/8 e.Kr.).
Det muslimske alternativet(?)
Muslimer er enige om at Jesus var en profet som ble forrådt av Judas. Viktigst av alt er at de også er enige om at Jesus tilsynelatende ble korsfestet. Men de fleste muslimer hevder at Gud på mirakuløst vis «lurte» alle ved å bytte om kroppene til Jesus og Judas. Dermed var det Judas, ikke Jesus, som egentlig ble korsfestet. Jesus unnslapp og steg senere opp til himmelen, ifølge både Koranen (Sura 3:55; 4:158) og de fleste muslimer. (Med unntak av ahmadiyyaene)
Dr. Jamal Badawi har imidlertid tilsynelatende et annet syn. Han benekter at noen av Jesu åpenbaringer etter korsfestelsen er historiske. Jeg er ikke sikker på om Badawi mener at Jesus steg opp til himmelen umiddelbart, eller om han var på jorden en stund, men ingen har nedtegnet noen av hans åpenbaringer. At Jesus kom gjennom en låst dør (Joh 20:19) er ikke noe problem, fordi det at Jesus hadde et herliggjort legeme som kunne utføre mirakler, ikke utelukker at det også var fysisk og kunne gjøre ting som å spise (Luk 24:42–43). Når det gjelder at Jesus i begynnelsen ikke ble gjenkjent (Lukas 24:15), må Badawi innse at ikke bare kan mennesker med annerledes klær være ugjenkjennelige, men at Gud kan få folk til å bli gjenkjent når Han ønsker det.
Bevis???: Det finnes ingen bevis fra noen av de tidlige kristne på at Gud byttet om kroppene til Judas og Jesus.
Konklusjon: Alle er enige om at Gud tillot at en av Guds profeter ble forrådt, at Jesus i det minste så ut til å ha dødd på korset, og at Gud tillot at i det minste Jesu skikkelse måtte lide ydmykelsen ved å henge på korset. Enten var det virkelig Jesus som døde på korset, eller så lurte Gud ikke bare jødene og romerne, men også alle sine trofaste tilhengere.
Jesu advarsel
«Da sa Han [Jesus] til dem alle: 'Hvis noen vil følge meg, må han fornekte seg selv og ta opp sitt kors hver dag og følge meg. For den som vil redde sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld, skal redde det. Hva gagner det et menneske å vinne hele verden, men miste eller gå glipp av seg selv? Hvis noen skammer seg over meg og mine ord, skal Menneskesønnen skamme seg over ham når han kommer i sin herlighet og i Faderens og de hellige englenes herlighet.» (Lukas 9:23–26) Se også Matteus 16:24–27; Markus 8:34–38.
Henvisninger til jødiske skrifter finnes i «Answering Jewish Objections to Jesus». Bibelversene er hentet fra BSB.
For mer informasjon, se www.MuslimHope.com.
Den tidlige kirken om Kristus som døde for oss
Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) «Hvor dyrebart er ikke dette blodet [Jesu] for Gud, som, etter å ha blitt utgytt for vår frelse, har lagt omvendelsens nåde foran hele verden.» 1. Klemens, kap. 7, s. 7
Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) Rahabs skarlagenrøde tråd symboliserer forløsningen gjennom Herrens blod. 1. Klemens, kap. 12, s. 8
Ignatius av Antiokia (-107/116 e.Kr.) skrev ofte om Kristus som Gud. For eksempel skrev han om «Guds blod» i kapittel 1 i sitt brev til efeserne, s. 49
Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) «La oss ære Herren Jesus Kristus, hvis blod ble utgytt for oss;» 1 Klemens kap. 21 s. 11 I kap. 16 s. 9 siterer han Jesaja 53 og sier at dette profeterer om Kristus.
Til Diognetus (ca. 130 e.Kr.) kapittel 9: «Han [Gud] ga sin egen Sønn som løsepenge for oss, den hellige for overtredere, den skyldfrie for de ugudelige…» kapittel 11 (Jeg snakker ikke om ting som er fremmede for meg, og jeg tar heller ikke sikte på noe som strider mot sunn fornuft; men etter å ha vært en disippel av apostlene, er jeg blitt en lærer for hedningene.»
Barnabas’ brev (100–150 e.Kr.) kapittel 5: «For til dette formål utholdt Herren å overgi sitt kjød til forråtnelse, for at vi måtte bli helliget gjennom syndenes forlatelse, som virkeliggjøres ved hans blod som er sprengt ut. Han siterer deretter Jesaja 53 som en henvisning til Jesus.
Polykarp (100–155 e.Kr.) «Og den som ikke bekjenner korsets vitnesbyrd, er av djevelen;» Polykarps brev, kap. 7, s. 34
Justinus Martyrens første forsvar (135–165 e.Kr.) kapittel 41: «David antydet at Kristus, etter at han var blitt korsfestet, skulle regjere, …» I kapittel 50 siterer han også Jesaja 53 som en henvisning til Kristus.
«Vi blir ikke lenger renset ved blodet fra geiter og sauer eller asken fra en kvige, men ved troen gjennom Kristi blod og gjennom hans død, han som døde nettopp av denne grunn.» Justin Martyrs «Dialog med jøden Tryfon», kap. 13, s. 200
Tatians *Diatessaron* (død 172 e.Kr.), avsnitt 31.5, s. 91, sier at Jesus var en løsepenge.
Melito av Sardis (170–177/180 e.Kr.) sier at det at Isak nesten ble ofret, var et forbilde på Kristus. «Han veg ikke tilbake fra å utgyte sin sønns blod.» Fra *Catena* over *Første Mosebok*, kap. 5, *Ante-Nicene Fathers*, bind 8, s. 759
Melito av Sardis (170–177/180 e.Kr.): «forseglet våre sjeler med sin egen ånd, og kroppens lemmer med sitt blod.» Fra *On Pascha*, strofe 68, s. 55
Claudius Apollinaris fra Hierapolis (170–177/180 e.Kr.) (utdrag): Da Jesus ble drept, strømmet vann og blod, to rensende elementer, ut fra Jesu side. Fragment 3, bind 8, s. 773
Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) «Han var selv Guds Ord, gjort til Menneskesønnen, og mottok fra Faderen makten til syndenes forlatelse; siden Han var et menneske, og siden Han var Gud, for at Han, som menneske, skulle lide for oss, … har Han utslettet gjeldsbrevet vårt og festet det til korset.» Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 5, kap. 27.3, s. 545
Tertullian (198–220 e.Kr.) «Kristus, derimot, bar i sin tid sitt «tre» på egne skuldre, fastspent til korsets horn, med en tornekrone rundt hodet. For ham var det nødvendig å bli et offer på vegne av alle hedninger, …» Tertullian, *Et svar til jødene*, kap. 13, s. 170–171.
Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) «… som er blitt frelst fra fordervelsen ved vår Herres blod.» *Læreren*, bok 1, kap. 5, s. 215
Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) Ordet selv utgjøt sitt eget blod for oss for å frelse menneskeheten. Klemens av Alexandria, *Instructor*, bok 1, kap. 6, s. 220
Tertullian (198–220 e.Kr.) «Og enda tydeligere: 'Mine barn, dette har jeg skrevet til dere for at dere ikke skal synde; og hvis dere skulle ha syndet, har vi en forsvarer hos Gud Fader, Jesus Kristus, den rettferdige; og han er soningsofferet for våre synder.’» Om kyskhet, kap. 19, s. 96
Hippolytus av Portus (222–235/236 e.Kr.) «Kommentar til Daniel» (fragment 1), kap. 20, s. 181: «og sa: Du er verdig til å ta boken og bryte dens segl; for du ble slaktet, og du har forløst oss til Gud ved ditt blod.» Se også «Mot Noetus’ kjetteri», kap. 15, s. 229
Origenes (225–253/254 e.Kr.) «Et menneske kunne derfor ikke gi noe som bytte for sitt eget liv, men Gud ga et bytte for livet til oss alle, 'det dyrebare blodet til Kristus Jesus’, i henhold til at 'vi er kjøpt for en pris’, 'etter å ha blitt forløst, ikke med forgjengelige ting som sølv eller gull, men med dyrebart blod, som fra et lam uten lyte og uten flekk’, nemlig fra Kristus.» Kommentar til Matteusevangeliet, bok 12, kap. 28, s. 465
Avhandlingen mot Novatian (250/4–256/7 e.Kr.), kap. 13, s. 661, sier at Jesus forløste de syv menighetene til den store prisen av sitt blod.
Avhandling om gjenbaptisme (254–257 e.Kr.) «løst ut med Herrens dyrebare blod» kap. 14, s. 675
Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) sier at Kristus forløste oss ved sitt kors og blod. Cyprianus’ brev, brev 59, kap. 2, s. 355
Novatian (250/254–257 e.Kr.) (underforstått) «og Skriften forteller oss at Han døde for oss og ble oppreist igjen» Om treenigheten, kap. 25, s. 636
Celerinus (ca. 246–258 e.Kr.) (underforstått) nevner i sitt brev til Lucian at man blir renset i det hellige blodet. Cyprians brev, brev 20, s. 298
I tillegg kommer ytterligere 7 forfattere fra tiden før nikenskonsilet etter dette.
Tidlige kirkeforfattere om oppstandelsen
Klemens av Roma (96/98 e.Kr.) «La oss tenke over, mine kjære, hvordan Herren stadig viser oss at det skal komme en fremtidig oppstandelse, hvorav Han har gjort Herren Jesus Kristus til førstegrøden ved å oppreise Ham fra de døde.» 1. Klemensbrev, kap. 24, bind 1, s. 11.
Ignatius av Antiokia (-107/116 e.Kr.) Jesus ble oppreist fra de døde. Ignatius’ brev til magnesierne, kap. 9, s. 62. Se også Brevet til efeserne, kap. 20, s. 57
Ignatius (-107/116 e.Kr.) Jesus ble virkelig forfulgt under Pontius Pilatus, virkelig korsfestet, døde og oppreist fra de døde. Ignatius’ brev til trallianerne, kap. 9, s. 70
Aristides’ forsvar (125 eller 138–161 e.Kr.), s. 276: «Han [Jesus] smakte døden på korset, … Og etter tre dager kom han til liv igjen og steg opp til himmelen.»
Barnabas’ brev, kap. 10, s. 143 (100–150 e.Kr.) sier at kristne holder den «åttende dagen» [dvs. søndag] fordi det er den dagen Jesus sto opp fra de døde. Senere steg han opp til himmelen.
Justin Martyr (ca. 150 e.Kr.) Jesus, født av en jomfru, døde og sto opp igjen, steg opp til himmelen og ble kalt Guds Sønn. Justin Martyrs første forsvar, kap. 31, s. 173
Justin Martyr (ca. 150 e.Kr.): Faderen oppreiste Jesus fra de døde. Justins første forsvar, kap. 45, s. 178
Polykarp til filipperne (100–155 e.Kr.) kap. 2, s. 33 «tro på Ham som oppreiste vår Herre Jesus Kristus fra de døde.» Se også ibid. kap. 1, s. 33.
Tatians Diatessaron (død 172 e.Kr.) avsnitt 53, s. 125–126: Jesus sto opp fra de døde. Jesus ber Maria om ikke å røre ved ham, fordi han ennå ikke har steget opp til Faderen. Hans legeme var ikke lenger der, og han viste seg senere for Maria, Peter og andre.
Meleto/Melito av Sardis (170–177/180 e.Kr.) «Dette er Han [Jesus] som antok legemlig skikkelse i Jomfruen, og ble hengt på treet, og ble begravet i jorden, og ikke gikk til grunne; Han som sto opp fra de dødes rike, og oppreiste mennesker fra jorden – fra nåden nedenfra til himmelens høyder. Dette er Lammet som ble slaktet;…» i sin tale 5, Ante-Nicene Fathers, bind 8, s. 757
Hegesippus (170–180 e.Kr.) sier at mens noen sekter «verken trodde på en oppstandelse eller på at En skulle komme for å belønne hver enkelt etter hans gjerninger.» Five Books of Commentaries on the Acts of the Church, avsnitt 1, s. 763
Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) «…verden skal dømmes i rettferdighet av mennesket Jesus, noe Han har gitt forsikring om ved å oppreise Ham fra de døde.» Irenaeus i *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 12.8, s. 433
Irenaeus av Lyon (ca. 160–202 e.Kr.) sier at Jesus sto opp fra de døde. Bevis for apostolisk forkynnelse, kap. 3
Klemens av Alexandria (198–202 e.Kr.): «Guds Sønn – av Ham som skapte universet – tok på seg kjøtt og ble unnfanget i jomfruens livmor da Hans fysiske kropp ble dannet), og deretter, slik det skjedde, led og sto opp igjen», *Stromata*, bok 6, kap. 16, s. 509–510
Tertullian (204–220 e.Kr.) «Troens regel er faktisk helt og holdent én, alene, urokkelig og uforanderlig; nemlig å tro på én eneste allmektig Gud, universets Skaper, og Hans Sønn Jesus Kristus, født av jomfru Maria, korsfestet under Pontius Pilatus, oppreist fra de døde på den tredje dagen, opptatt i himmelen, som nå sitter ved Faderens høyre side, bestemt til å komme for å dømme levende og døde også gjennom kjøttets oppstandelse (samt åndens).« Om jomfruers slør, kap. 1, s. 27.
Tertullian (198–220 e.Kr.) «… etter Hans oppstandelse fra de døde, som skjedde på den tredje dagen, …» Et svar til jødene, kap. 13, s. 171
Tertullian (207–220 e.Kr.) «Ble ikke Gud virkelig korsfestet? Og etter å ha blitt virkelig korsfestet, døde han da ikke virkelig? Og etter å ha virkelig dødd, sto han da ikke virkelig opp igjen?» Om Kristi legeme, kap. 5, s. 525.
Tertullian (207/208 e.Kr.) «Kristus døde for våre synder og sto opp i sitt kjød. Det er selve grunnlaget for evangeliet, vår frelse.» Fem bøker mot Marcion, bok 3, kap. 8, s. 328
Hippolytus av Portus (222–235/236 e.Kr.) «Han åpenbarte seg som Gud og menneske. Og det er lett å se mennesket i ham, …» Deretter nevner han at Jesus ble pisket av Pilatus, døde og oppreist av Faderen på den tredje dagen. Fragment fra «Kommentar til Salme 2», s. 170.
Commodianus (ca. 240 e.Kr.) (underforstått) «Guds første lov er grunnlaget for den påfølgende loven. Den pålegger deg faktisk å tro på den andre loven. Heller ikke trusler fra Ham selv, men fra den, har makt over deg. Sverg nå, forbløffet, at du vil tro på Kristus; for Det gamle testamente forkynner om Ham. For det er bare nødvendig å tro på Ham som var død, for å kunne stå opp igjen og leve i all evighet.» Commodianus’ instruksjoner, kap. 25, s. 207
Origenes (ca. 227–240 e.Kr.) «Men slik Jesu fysiske legeme ble ofret for Kristus, og ble begravet, og deretter oppreist, slik blir hele legemet av Kristi hellige korsfestet sammen med Ham,» Kommentar til Johannes, bok 10, kap. 20, s. 401
Novatian (250/254–256/7 e.Kr.) «At Han [Jesus] ble oppreist igjen i den samme kroppslige substansen som Han døde i, bevises av sårene på nettopp den kroppen, og dermed viser Han lovene for vår oppstandelse i Sitt kjød, ved at Han i Sin oppstandelse gjenopprettet den samme kroppen som Han hadde fått fra oss.» Avhandling om Treenigheten, kap. 10, s. 620.
I tillegg kommer 16 andre forfattere fra tiden før nikenskonsilet etter dette.
Flere forfattere om at Kristus døde for oss
Adamantius (ca. 300 e.Kr.) siterer Romerbrevet 5:8–9 om at vi er rettferdiggjort ved Kristi blod. «angående Kristi blod, som viser at det virkelig ble utgytt for vår frelse», og siterer deretter Romerbrevet 5:8–9. «Dialog om den sanne tro», femte del, avsnitt 12, s. 162–163
Adamantius (ca. 300 e.Kr.) siterer 1. Korinterbrev 15:1–43 som skrevet av apostelen, inkludert at Kristus døde for våre synder. «Dialog om den sanne tro», 5. del, kap. 6, s. 155–156
Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) nevner at Jesus «befridde oss fra synden ved sitt blod» og at han sto opp fra de døde. Kommentar til den salige Johannes’ Åpenbaring, s. 344
Methodius (270–311/312 e.Kr.): «Gjennom den [påsken] blir også Kristi død personifisert, ved hvis blod sjeler som er frelst og beseglet, skal bevares fra vrede i verdens brann; mens de førstefødte, Satans sønner, skal tilintetgjøres med fullstendig ødeleggelse av hevnens engler, som skal ære blodets segl som er påtrykt de førstnevnte.» «De ti jomfruers festmåltid», avhandling 9, kap. 1, s. 345
Peter av Alexandria (306, 285–311 e.Kr.) (utdrag) nevner Kristi legeme og blod i sammenheng med nattverden, men sier ikke direkte noe om at blodet ble utgytt eller at Kristus døde for oss. Kanonisk brev, kanon 8, s. 272
Peter av Alexandria (306,285–311 e.Kr.) siterer 1. Johannes 2:1: «gjennom Ham som er 'vår forsvarer hos Faderen og som gjør forsoning for våre synder’. 'Og hvis noen synder,’ sier han, 'har vi en forsvarer hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige; og Han er forsoningen for våre synder.’” De kanoniske brev, kanon 11, s. 276
Athanasius (318 e.Kr.) sier at Jesus løskjøpte alles synder. «Inkarnasjonen», kap. 40.2, s. 57. Se også «Ordet som ble menneske», kap. 25.4, s. 50
Athanasius (318 e.Kr.) sier at Jesus er vår løsepenge. «Inkarnasjonen», kap. 25.4, s. 49–50
Athanasius (318 e.Kr.) (utdrag) sier at Jesus delte vårt kjøtt og blod, og at han gjennom sin død gjorde djevelen til intet. «Mot hedningene», kap. 10, s. 41
Laktantius (ca. 303–320/325 e.Kr.) nevner at Kristus døde for å frigjøre oss fra våre synder. Som påskelammet utgjøt han sitt blod på korset. «De guddommelige institusjoner», bok 4, kap. 2, s. 128–129
Lactantius (ca. 303–320/325 e.Kr.) nevner at Kristus døde for å frigjøre oss fra våre synder. Som påskelammet utgjøt han sitt blod på korset. De guddommelige institusjoner, bok 4, kap. 2, s. 128–129
Alexander av Alexandria (313–326 e.Kr.) (underforstått) sier at Kristus var årsaken til vår forløsning, blod for blod. «Epistles on the Arian Heresy», brev 5, kap. 6, s. 302