Juni 2026
Se for deg dette: En from muslimsk reisende går inn i moskeen og legger merke til et stort antall dyr og halm. Mens han begynner å be, hører han en høy, uhøflig stemme som sier til ham: «Ikke brøl, fôret kommer til deg.» Stemmen kunne ha kommet fra et medlem av den samme sekten, som da de gjennomførte et overraskelsesangrep på den [muslimske] landsbyen Jabala midt under fredagsbønnen, ropte: «Det finnes ingen Gud utenom 'Ali, intet slør utenom Muhammed og ingen dør utenom Salman», mens de massakrerte mennene og forvandlet moskeene til vertshus – ja, vinvertshus! Hvem er disse karene, og da de angrep kristne, jøder og andre muslimer, var de da virkelig muslimer? Disse «muslimene» anerkjennes som sanne muslimer av mange sjiamuslimer og noen sunnimuslimer. «Muslim» står imidlertid i anførselstegn, fordi disse menneskene av svært mange muslimer anses som kjettere (Ghali), utenfor islam.
Hvem er disse menneskene? Hva har følgende til felles: et forfulgt folk, ville lovløse og en batteridrevet elektrisk messias? Hvem er det som tror på en «treenighet», hvis høyeste manifestasjon er Muhammed, 'Ali og Salman al-Farisi? Formålet med denne artikkelen er å gi både muslimer og ikke-muslimer et annet perspektiv på islams verden, bryte ned stereotypier om muslimer, og kanskje, gjennom et kort innblikk i alawittenes merkelige levemåte, kan du finne noen dype tanker å gruble over. Vi skal besvare alle disse spørsmålene, men for å gjøre det må vi gå tilbake og forstå noen ting om deres opprinnelse.
Opprinnelsen til det alawittiske folket
Det er faktisk stor uenighet om alawittenes opprinnelse. De foretrekker nå navnet «Alawi» (tilhengere av 'Ali), men de ble tidligere kalt nusayrier. Noen mener at nusayriene var etterkommere av nazerinene i Syria, som den romerske historikeren Plinius nevnte i «Historia» 5:23. Alawittene består av en rekke stammer, hvorav noen var innfødte i nordvest-Syria; andre stammer innvandret fra Irak på 1100-tallet. I 1516 drepte den osmanske keiseren Selim I «Den grusomme» over 9 400 hovedsakelig alawittiske sjiamuslimer med velsignelse fra de sunnimuslimske religiøse lederne. Han bosatte mange tyrkere i alawittenes hjemland i nordøst-Syria, men med tiden sluttet mange av dem seg også til alawittene.
Alawittene forsøkte å opprette sitt eget land, som først ble kalt «Den alawittiske staten», og deretter ble navnet endret til «Sanjak av Latakia» i perioden 1920–1936. I dag er det opptil 3,5 millioner alawitter, og de kontrollerte Syria frem til 2011.
Deres religions historie
Ifølge dem selv stammer denne sjiamuslimske gruppen fra Gud, og deres religion er det som Muhammed og 'Ali lærte. I henhold til spørsmål 44 i den drusiske katekismen brøt de ut fra druserne fordi de tilba 'Ali, mens de egentlig burde tilbe Lord al-Hakim (996–1021 e.Kr.), som for druserne er den synlige Gud.
Ifølge Patrick Seale, i *Asad: The Struggle for the Middle East*, Univ. of Ca. Press 1968, s. 8: «I likhet med de beslektede sektene druserne og ismailittene var de * * nusayriene en rest av den shiittiske oppstanden som hadde feid over islam tusen år tidligere. De var øyer etterlatt av en tidevannsbølge som hadde trukket seg tilbake.»
Noen sporer alawittenes lære tilbake til Muhammad ibn Nusayr an-Namiri (ca. 850 e.Kr.), som kalte seg selv «Porten (Bab) til sannheten». Den utviklet seg tilsynelatende gjennom læren til Husayn ibn Hamdan al-Khasabi (ca. 970 e.Kr.). Da sjiamuslimene mistet makten, ble alawittene drept av korsfarere, mamelukker og osmanere, og alawittene kjempet også seg imellom. Som en sidebemerkning kan nevnes at det fantes et sunnimuslimsk «Alawiyya»-dynasti i Marokko, men dette har ingen tilknytning til alawittene.
Konflikt om den alawittiske religionen
Alawittene er en avlegger av tolv-shiittene. De ble anerkjent av den libanesiske tolv-shiittiske lederen imam al-Sadr i 1974 som legitime muslimer, etter at alawitten Hafez Assad tok makten i Syria i 1971. Hans sønn, Bashar, er også alawitt. Andre, mindre grupper tror også på guddommeliggjøringen av 'Ali, og disse gruppene kalles sammen med 'alawittene for 'alawi.
Ibn Taimiya/Taymiyya (d. 1328), ortodoks muslimsk lærd og grunnlegger av wahhabismen, utstedte en fatwa (rettslig kjennelse) mot alawittene med ganske harde ord. Han sa at de ikke var pålitelige, «de var større vantro enn kristne og jøder … større til og med enn avgudsdyrkere». Han godkjente jihad mot dem og sa at det var lovlig å ta deres eiendom og utgyte deres blod, med mindre de viste anger. Se The Encyclopedia of Islam, ny utgave 1995, bind 8, s. 146–148 for mer om dette.
I 1097 massakrerte korsfarerne i første omgang en gruppe nusayrier, men da de fikk vite at disse ikke var ekte muslimer, tolererte korsfarerne dem og hjalp dem til og med i kampen mot ismailittene. I 1120 beseiret kurderne og ismailittiske muslimer 25 000 nusayrier, men i 1123 beseiret nusayrierne kurderne med hjelp fra noen ismailitter som hadde hoppet av. I 1291 møttes alawittiske og ismailittiske ledere uten hell i 'Ana for å forsøke å slå seg sammen (ibid. s. 147). De egyptiske (muslimske) mamelukk-herskerne forfulgte dem fra 1260 til 1518. Da osmanerne overtok Syria, fra og med 1516, forfulgte de også alawittene. I 1832, etter at nusayriene angrep den ismailittiske landsbyen Masyaf, sendte pashaen av Damaskus tusenvis av soldater for å bekjempe dem. De ble også forfulgt i 1870 og 1877. Franskmennene pacifiser e alawittiske områder fra 1918 til 1922. Etter at alawittene massakrerte kristne nonner 27. april 1924, drepte franskmennene flere alawitter. Under Sliman Murshad kjempet mange alawitter mot de nasjonalistiske syriske troppene, inntil Sliman ble hengt i 1946. Alawittene utgjør i dag 8–12 % av den syriske befolkningen. De utgjør 65 % av befolkningen i Latakia-regionene i Øst-Syria og en liten del av Sør-Tyrkia.
Etter at Hafez Assad hadde kommet til makten, var det sunni-muslimske Brorskapet (Ikwan) nær ved å myrde Assad 26. juni 1980. Mange av Ikwan-medlemmene befant seg i byen Hama, og regjeringen sendte 500 syriske soldater for å straffe dem. Ikwan drepte dem alle. Fra alle moskeene i Hama ble det kunngjort at geriljakrigen mot Assad var over, og at det nå var på tide å åpent støtte Ikwan og drive ut de «vantro». Gatene i Hama var for smale for stridsvogner, så Assads bror beordret artilleriet til å jevne byen med jorden, og sendte deretter inn tropper for å drepe alle de resterende. Mellom 20 000 og 38 000 mennesker ble drept. En alawitt fortalte meg at Assads bror ble utvist fra Syria på grunn av dette. Syria hadde imidlertid ingen problemer med sunni-hellige krigere i over tretti år etter dette.
Sammendrag: Ikke-alawittiske muslimer er ikke alle enige om hvorvidt alawittene er ekte muslimer eller ikke. Alawittene hevder å følge islams grunnleggende læresetninger, men det er åpenbart store forskjeller i tolkningen. På samme måte hevder alle muslimer å følge Jesu læresetninger, men få har lest dem og kjenner til de iboende motsetningene mellom Fredsfyrsten (det vil si Jesus) og islam. Mens mange muslimer betraktet alawittene som ghulat (en sekt) som ligger lenger fra Muhammeds læresetninger enn selv kristne og jøder, kan noen kanskje betrakte islam som en ghulat i forhold til Jesu lære.
Men uavhengig av feilene hos alawittene, sunniene eller forskjellene mellom dem og kristne, jøder eller drusere, er det galt av oss å drepe noen på grunn av en forskjell i religion.
Troen hos alawittene
Hemmelighold: Alawittene har forsøkt å holde sine indre læresetninger og ritualer hemmelige, noe i likhet med frimurerne eller mormonene. Et av deres ritualer er en « »-nattverd, som inkluderer å drikke vin. I likhet med katolikker tror de at vinen forvandles til guddommen Allah.
Islams fem søyler: trosbekjennelsen, bønnen, almisse, pilegrimsreisen og fasten under ramadan, anses kun som symboler, og det er ikke nødvendig å praktisere dem. De har to andre søyler:
Jihad, eller hellig kamp/krig, ble også ansett som den sjette søylen av kharijittene.
Tilbedelsen av 'Ali (kalt Waliya) er den syvende søylen. Dette innebærer ikke bare hengivenhet til 'Ali, men også kamp mot 'Alis fiender. I «The Encyclopedia of Islam», ny utgave 1995, bind 8, s. 147, står det: «Som ghulat ærer nusayriyyaene 'Ali b. Abi Talib som den høyeste og evige Gud (al-ilah al-a’zam, al-kadim al-azal).»
En «treenighet»: Nesten alle sjiamuslimer (med unntak av zaydierne) mener at 'Ali, Muhammeds svigersønn, var den rettmessige første kalifen. Alawittene går imidlertid lenger og mener at 'Ali er en del av en manifestasjon av en «treenighet» av Allah. De fleste muslimer avviser enhver form for treenighet. I likhet med de andre isma’ilittene har Allah manifestert seg i en treenighet minst syv ganger. Den siste manifestasjonen var Muhammed, 'Ali og Saliman al-Farisi. «al-Farisi» betyr «perseren». Det var Saliman som foreslo å grave en stor grøft rundt en del av Medina under Slaget ved grøften.
Syv sykluser: Alawittene tror at Allah har manifestert seg i syv sykluser bestående av tre deler.
| Navn / Slør / Det skjulte (Ism) | Åpenbart / Essens (Ma’na) | Port (Bab) |
|---|---|---|
| Adam | Abel | ? |
| Noah | Set | ? |
| Jakob | Josef | ? |
| Moses | Josva | ? |
| Salomo | Asaf/’Asaf | ? |
| Jesus | Peter | ? |
| Mohammed | Ali | Saliman al Farisi |
| ? | 10 imamer | ? |
| ? | Den 11. imamen | Muhammad b. Nusayr |
Legg merke til at Noah og Seth er sammen, selv om de levde med over et årtusen mellom seg.
Reinkarnasjon (nasukkiyya): Folk som fornekter 'Ali vil bli straffet ved å bli reinkarnert som dyr. The Encyclopedia of Islam, ny utgave 1995, bind 8, s. 147, sier at nusayriene tror at sjelene til nusayriene var lys som priste Gud, men at de deretter gjorde opprør mot ham og bestred hans guddommelighet. Siden den gang har sjelene deres vært forvist til jorden, hvor de vil bli reinkarneret mange ganger, mens de ikke-utvalgte blir reinkarneret i all evighet.
Å gå i moskeen er ikke viktig for de fleste alawitter. De holder imidlertid seremonier i den berømte Umayyade-moskeen i Damaskus.
Høytider: I likhet med både sunnier og sjiamuslimer feirer de offerhøytiden Id al-Adha. I likhet med andre sjiamuslimer feirer de høytidene Eid al-Fitr, Eid al-Kabir og Ashura. De feirer også jul og Epifania. De feirer også Nawruz, som er zoroastriernes nyttår. Andre sjiamuslimer feirer også dette og lærer at dette var dagen da Muhammed overlot kalifatet til 'Ali.
Astrologi: Selv om Muhammed var imot astrologi, bruker alawittene astrologi; kanskje ble de påvirket av zoroastrierne på dette området. De tror at stjernene i Melkeveien egentlig er de troendes forgudede sjeler. «Den som erkjenner ma’nas identitet, blir frelst og kan unnslippe metempsykose [reinkarnasjon]; hans sjel, frigjort fra kroppen og forvandlet til en stjerne, gjenopptar sin reise tilbake gjennom de syv himlene for å nå det endelige målet (ghaya), nemlig kontemplasjon (my’ayana) av det guddommelige lyset.» (The Encyclopedia of Islam, ny utgave 1995, bind 8, s. 148)
Den gamle nusayri-teologien hevdet at kvinner ikke har sjeler og ikke reinkarneres. The Encyclopedia of Islam, ny utgave, fortsetter: «Kvinner er utelukket fra dette fordi de er født av djevlenes synder; av denne grunn har de ikke rett til å ta del i menns rettigheter (Sulayman, Bakura, 61).» Også dette skiller seg markant fra Muhammeds lære, der han lærte at flertallet av helvetes innbyggere var kvinner (Bukhari, bind 2, bok 18, kap. 9, nr. 161, s. 91–92; bind 1, bok 6, kap. 8, nr. 301, s. 181, og bind 1, bok 2, kap. 21, nr. 28, s. 29). I moderne tid fortalte imidlertid en alawitt meg at de i dag faktisk tror at kvinner har sjeler.
Vin: «Alawitter i Syria drikker vin. National Geographic Magazine har et bilde av to syriske menn i tradisjonell arabisk drakt som drikker vin sammen. En alawitt fortalte meg imidlertid at de ikke tror på å bli beruset.
«Alawittiske sekter
Alawittene er selv delt inn i fem sekter: Sol-sekten (Shamsiyya), Måne-sekten (Qamari), Murshids – oppkalt etter deres Messias, Sliman Murshid/Murshad – Haidariyya og Ghaibiyya. Alle er enige om de alawittiske «grunnprinsippene», men da Guds guddommelige manifestasjon, 'Ali ibn Abi/Abu Talib, forlot jorden, er sol- og månesektene uenige om hvorvidt han nå lever i solen eller i månen. Månesekten består av seks stammer av 'alawitter. Flertallet av 'alawittene tilhører den sekten innenfor religionen som deres foreldre og stamme tilhørte. Imidlertid tilhører sannsynligvis et flertall av verdens befolkning en religion ganske enkelt fordi det er familietradisjonen. Mange mennesker i dag er på jakt etter en tradisjon; hvor mange er på jakt etter den sanne Gud?
Sliman Murshad, den elektriske Messias
Sliman Murshad ble født en gang før 1900. Han utropte seg selv til Messias; mange alawitter fulgte ham, selv om det bør nevnes at mange ikke gjorde det; og hans tro er ikke representativ for alle alawitter. I likhet med Muhammed hadde Sliman tilsynelatende symptomer som lignet på epileptiske anfall. I likhet med Muhammed hevdet hans tilhengere at også han utførte mirakler. For eksempel gravde han i all hemmelighet ned mat i en leirmur, og når han slo hardt mot muren, kom maten ut slik at landsbyboerne kunne spise den. Bena hans glødet i mørket, fordi han hadde malt dem med fosfor. Fosforet glødet når han bokstavelig talt lyste opp, fordi han hadde lys koblet til et lite batteri han bar på seg. Han ledet et opprør mot den « iske» regjeringen i Syria, han fikk noe støtte fra franskmennene, og syrerne hengte ham til slutt i 1949.
Det mest merkelige var at selv noen av dem som saksøkte Sliman, og som ikke trodde han var noen form for Messias, var triste over å se ham bli drept fordi han fremmet saken om «alawittisk autonomi». Uansett, etter den tiden sluttet mange alawitter seg til hæren og det syriske Baath-partiet. (Det irakiske Baath-partiet er ikke alawittisk.) I 1971 ble Hafiz/Hafez Assad president i Syria, og hans sønn Bashar regjerer i dag.
Er din religion sann, eller trenger også den «batterier» for å holde den i gang? Jesus sa: «Jeg er verdens lys» (Joh8:12 ). Akkurat som insekter flyr inn i insektlys og dør når de egentlig burde søke å fly mot solen, havner menneskers sjeler i helvete når de søker «insektlyset» som trenger fosfor og batterier, når de egentlig burde søke Guds sanne lys.
Hvis du er lei av religioner som trenger hjelpemidler, tvang eller tradisjoner for å holde seg i live og brenne med glød, så vend deg til Jesus som forvandler oss. Du trenger ikke lange kommentarbøker eller hadither om alle de finere lovbestemmelsene i den rituelle religionen; også disse er insektlys når du trenger Gud. Gud tillater ikke at Hans ord blir forvansket, og hvis du tror på det, så stol på Guds ord, Bibelen.
Det tiltrekkende ved den «alawittiske troen»
Hvorfor er folk alawittiske muslimer? Noen tenker kanskje at det er fordi dette gjør det mulig å være muslim (med de tilhørende fordelene i et muslimsk samfunn) uten å måtte utføre alle ritualene og gå så ofte i moskeen. Alkohol (men ikke å bli full) er greit for en alawittisk muslim. Men det er mer enn det.
I ortodoks islam er Allah nesten ubegripelig. I sunni-islam, hvis du vil vite alt som behager og misbehager Allah, må du «i stedet observere» alt Muhammed gjorde, slik det er nedskrevet i tradisjonene (sunnah) som er bevart i hadithene. Hadithene er på en måte mer innflytelsesrike enn Koranen, fordi det er så mye mer som er utdypet i alle disse bindene. Sjiamuslimene har sine egne læresetninger fra Ja’far og andre, men når det gjelder praktisk anvendelse, lytter de til imamene. Alawittene har stor respekt for Muhammed og 'Ali, og derfor tilber de dem som Allah. Alawittene ønsker å kjenne Gud, og de tror de kan gjøre det ved å erstatte Muhammed, 'Ali og Salman al-Farisi som en treenighet. Et problem med dette er at Muhammed og 'Ali aldri hevdet å være Gud, ett med Gud, eller hevdet å kunne tilgi synder. De aksepterte aldri tilbedelse eller tittelen «Herre», og tillot heller ikke andre å kalle dem Gud.
Den sanne Gud kan man kjenne til gjennom Det gamle testamente. Der vises det hvordan Gud samhandlet med konger, dommere og vanlige folk. I Det nye testamente er Gud selvfølgelig enda lettere å kjenne til, siden Jesus kom til jorden.
Kontrast til Bibelen
Hemmelige læresetninger er en del av den alawittiske religionen. Kristendommen inneholder dyp sannhet som kun ble kjent gjennom Guds åpenbaring. Men Gud har åpenbart alt Han ønsker at vi skal vite. Det finnes ingen kristen lære, erfaring eller praksis som kristne underviser i i dag, som ikke er lett tilgjengelig for ikke-kristne å høre eller lese. Paulus sa i Efeserne 3:9–10 at hans oppdrag var «å opplyse alle om forvaltningen av dette mysterium, som i evigheter har vært skjult i Gud, som skapte alle ting. Hans hensikt var at nå, gjennom kirken, skulle Guds mangfoldige visdom bli kjent…»
Tilbedelse av andre er uttrykkelig forbudt i det første av de ti budene. «Jeg frykter imidlertid at akkurat som Eva ble forført av slangens list, skal deres sinn bli ledet bort fra deres enkle og rene hengivenhet til Kristus.» (2. Korinterbrev 11:3)
Reinkarnasjon: Bibelen lærer at reinkarnasjon er galt; i Hebreerbrevet9:27 står det at mennesket er bestemt til å dø én gang. I 2. Samuelsbok 12:23 sa David om sitt døde barn: «Jeg skal gå til ham, men han skal ikke komme tilbake til meg.» Reinkarnasjon gir ingen mening, siden vi alle kommer til himmelen eller helvete etter døden. Predikeren 11:3 viser også at «hvor et tre faller, der skal det ligge.»
Astrologi, det å stole på himmellegemer for å få råd om fremtiden, er galt ifølge Bibelen i 3. Mosebok19:26 ;22:27 ; 5. Mosebok 18:11-14; 2. Kongebok 17:16; 21:3,5; 2. Krønikebok 33:3-6.
Kvinner: I Bibelen har menn og kvinner ulike roller. Når det gjelder verdi, viser imidlertid Galaterbrevet3:28 at det verken finnes mann eller kvinne i Kristus Jesus; alle troende har det privilegium å være Guds barn.
Vin: Det gamle testamente viser at det er akseptabelt å drikke vin, men Efeserne 5:18 pålegger oss å ikke bli beruset. «Alawitter» drikker vin, men jeg har ingen bevis for at de heller tror på å bli beruset.
Evangeliet for 'alawittene (og alle andre)
Gud er større enn våre tanker: 'Alawittene tror med rette at Gud er mer sammensatt enn bare Allah, men de tilber Muhammed, 'Ali og Saliman al-Farisi som Gud. Det er forbløffende at de tilber Muhammed, som lærte at han ikke var Gud, og ikke tilber Jesus, når han og de første kristne allerede for århundrer siden hadde lært at Jesus var Gud. Jesus viste ikke at han var Gud bare i en eller annen abstrakt forstand, men han tok imot tilbedelse, tilga synder – noe bare Gud kan tilgi – og aksepterte at andre også kalte ham Gud.
Gud skapte oss: Har du noen gang stanset opp og lurt på hvorfor Gud i det hele tatt skapte mennesker? Koranen gir ikke noe direkte svar, men Bibelen gir en rekke grunner.
• Vi ble skapt til Guds ære (Jesaja 43:7; 62:3) for å forkynne Hans lov (Jesaja 43:21) som Hans vitner (Jesaja 43:10)
• Gud elsker oss og har glede i oss (Sefanja3:17 )
• Slik en far elsker sine barn (Malaki 1:6; 1. Johannes 3:1), tar Gud vare på oss. (Salme 8:4; Nahum 1:7; 1. Peters 5:7)
• Gud ønsker at vi skal leve sammen med ham for alltid (Åpenbaringen 21:3; 2. Korinterbrev 5:4)
• Vår glede (Filipperne 3:1) og vårt lys vil være Gud (Åpenbaringen21:23 –25; Johannes 1:5,7–9), noe som er bedre enn å se frem til vin (Salme 4:7)
• Vi er skapt i Kristus Jesus for å utføre gjerninger (Efeserne2:10 )
Vi har et formål, og la ikke religion eller noe annet hindre deg i å oppfylle vårt formål.
Folk flykter fra Guds sannhet: Vi har ingen grunn til å se ned på «alawitter» som tror at 'Ali lever i dag på solen, eller de som tror at 'Ali lever på månen, for har ikke de fleste mennesker, på et eller annet tidspunkt , valgt å tro på noe bare fordi de ønsket det, uten først og fremst å bry seg om sannheten? Ikke bare foretrekker folk å tro på vanvittige, oppdiktede læresetninger, men folk vil heller ikke tro at Guds vei er den beste veien. Når noen som kjenner sannheten om Gud bestemmer seg for å bruke narkotika, drikke seg full, leve umoralsk eller jage etter penger som sin avgud, er deres tankegang da mer rasjonell enn alawittenes? Nei, uten Gud er vi alle i samme båt, og Gud måtte ikke bare åpenbare sannheten, men Han må også lede folk til den, ettersom folk er så tilbøyelige til å jage etter dette livets villfarelser.
Det finnes én vei, Guds vei: Selv om vi alle har vendt oss bort fra Gud og fulgt våre egne vrangforestillinger, var Gud ikke ferdig med oss. Mens vi fremdeles var Guds fiender, sendte Gud sin sønn Jesus Kristus for å dø for oss, slik Romerbrevet 5:10–11 viser. Vanlige profeter kom for å undervise; Jesus underviste ikke bare som andre profeter, Han kom for å dø for våre synder (Joh1:29 ; 1 Tim 2:6; 1 Joh 2:2). Jesus sa i Johannes 14:6: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.»
Vi må søke Gud: Jesus sa til oss at vi måtte søke ham i Matteus 7:7–12. Mt7:14 legger til: «Gå inn gjennom den trange porten. For bred er porten og romslig er veien som fører til fortapelse, og mange går inn gjennom den. Men liten er porten og trang er veien som fører til livet, og bare få finner den.»
Vi må bekjenne Jesus som Herre: «For hvis du med din munn bekjenner at 'Jesus er Herre’ og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst. For med hjertet tror man og blir rettferdiggjort, og med munnen bekjenner man og blir frelst. Det er akkurat som Skriften sier: 'Den som tror på ham, skal aldri bli til skamme.’ For det er ingen forskjell mellom jøde og greker: Den samme Herren er Herre over alle, og han gir rikelig til alle som påkaller ham, for: 'Alle som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.’» (Romerne 10:9–13)
Referanser og nettlenker gyldige per 6. juli 2013
First Encyclopedia of Islam, bind 6, s. 964–976. E.J. Brill, 1913–1936.
The Encyclopedia of Islam, ny utgave, bind 8, s. 146–149. E.J. Brill, 1995.
www.gospelcom.net/apologeticsindex/a21.html har en rekke sider om islam og Midtøsten.
http://www.lexicorient.com/e.o/alawites.htm gir informasjon om alawittenes tro.
For mer informasjon, kontakt www.MuslimHope.com
Flere referanser om «alawitter og kvinner»
*Shorter Encyclopedia of Islam*, H.A.R. Gibb og J.H. Kramers, E.J. Brill, s. 454
«Kosmogoni og eskatologi. Ifølge nusairiene finnes det rett under den uutsigelige guddommen en åndelig verden av himmelske vesener (eller stjerner) som utgår fra ham i følgende hierarki: ism, bab og andre ahl al-maratib (av de syv første klassene); dette er den 'store lysende verden’ ('alam kabir nurani); når de viser seg her nede, er det for gradvis å føre de 'fallne vesener’ – halvmaterialiserte og fanget i kroppene som er deres graver – tilbake til den 'lille lysende verden’; denne prosessen gjenoppliver dem og fører dem tilbake til himmelen for å danne de syv siste klassene av ahl al-maratib (119 000 av totalt 124 000 = det tradisjonelle antallet profeter); deretter kommer den «lille mørkets verden» (zulmani), slukkede lys, sjeler som fortapelsen materialiserer (kumsan al-masukhiya), i kroppene til kvinner og dyr; og til slutt den «store mørkets verden», sammensatt av alle «motstanderne» (addad) til den store lysende verden; demoner, som etter utallige forvandlinger i likene av myrdede menn eller slaktede dyr som fremdeles skjelver etter døden, blir redusert til livløs eller passiv materie (smidde metaller osv.). Akkurat som fallet foregår gjennom syv stadier (tvil om guddommelige åpenbaringer), går også de utvalgtes tilbakevending til himmelen gjennom syv sykluser eller adwar av guddommelige utstrålinger.»
The New Encyclopedia of Islam av Cyril Glassé. Rowman & Littlefield Publishers, Inc. 2008
«Troen og praksisene til alawittene er, som i lignende sekter, ekstremt heteroklite [heterogene] og varierer fra gruppe til gruppe. Alawi-muslimene har en samling skrifter kalt Kitab al-Majmu’ («Samlingsboken») som utgjør deres «hellige bok», og denne inneholder, blant annet, sies det, utdrag fra en forvansket versjon av Aristoteles’ Nikomakiske etikk. En annen viktig bok, full av persiske ideer, er Kitab al-Haft ash-sharif («De edle syv-boken») eller Kitab al-Ashbar wa’l-Azilla, «boken om fantomer og skygger», der Gud i begynnelsen skaper «en skygge som kaster lys», og lyset er innelukket i sjelene. … Det finnes en tro på at Melkeveien består av guddommeliggjorte sjeler fra de sanne troende. De har også elementer fra kristendommen; «alawittene» bruker visse kristne navn og feirer, på sin egen måte, visse kristne høytider; det rapporteres at gudstjenestene til khassah (de innviede utvalgte) – de øvrige, som er «profane», kalles «ammah» – inkluderer en messelignende seremoni, Quddas, med en velsignelse (om ikke innvielse) av nattverdens elementer, særlig vinen, og inneholder til og med henvisning til «kropp og blod» som er «evig liv». … Alawienes religiøse praksis utøves i hemmelighet, i deres egne forsamlingssteder, som ikke er åpne for utenforstående. Denne praksisen innebærer trinnvise innvielser der novisen gradvis stiger opp i sektenes indre kunnskap; samtidig kan han da bli akseptert inn i samfunnets styrende oligarki, som domineres av familieklaner. Alawiene tror at kvinner ikke har sjeler (noe som er i fullstendig strid med islamsk lære). I likhet med druserne tror alawittene at deres faktiske antall ikke endrer seg, sannsynligvis gjennom reinkarnasjon, og at dette tallet er 112 000. (En lignende tro finnes blant sufier i Nord-Afrika og kanskje andre steder, nemlig at antallet «helgener» alltid er konstant i islam fra begynnelsen til i dag.)»
Encyclopedia of Islam, ny utgave (11 bind), bind 8. Redaktører: C.E. Bosworth, E. van Donzel, W.P. Heinrichs og G. Lecomte. E.J. Brill 1995, s. 147–148
«Som ghulat ærer nusayriyyaene 'Ali b. Abi Talib som den høyeste og evige Gud (al-ilah al-a’zam, al-kadim al-azal). Grunnlaget for den nusayriske læren er en kosmogoni av gnostisk karakter (Sulayman, Bakura, 59–61; Halm, Gnosis, 298ff.). I tidens begynnelse var nusayrienes sjeler lys som omringet og priste Gud; deretter gjorde de opprør mot Ham og bestred Hans guddommelighet. Siden den gang har de blitt kastet ned fra de himmelske høyder og forvist til jorden, hvor de er innestengt i materielle kropper og dømt til metempsykose [reinkarnasjon] (tidsbegrenset nasukhiyya for de utvalgte, evig nasukhiyya for de fordømte). Under deres fall viser den høyeste Gud seg for dem syv ganger og krever deres lydighet, men de nekter. Ved hver manifestasjon ledsages Gud, som kalles «Essensen» (ma’na) , av to underordnede hypostaser: «Navnet» (ism), som også kalles «Sløret» (hidjab), og «Porten» (bab). I det jordiske livet åpenbares denne trioen i tallrike tilfeller: ma’na inkarneres suksessivt i Abel, Set, Josef, Josva, 'Asaf, St. Peter og 'Ali b. Abi Talib, deretter i imamene helt frem til den ellevte, al-Hasan al-'Askari; alle disse er derfor manifestasjoner av guddommelighet. Deres sanne karakter er imidlertid tilslørt av tilstedeværelsen av hidjab eller ism (Adam, Noa, Jakob, Moses, Salomo, Jesus og Muhammed), og hver av dem ledsages av en bab. Den sentrale treenigheten i den islamske perioden er 'Ali (ma’na), Muhammed (ism, hidjab) og Salman al-Farisi (bab). … Den som anerkjenner ma’nas guddommelighet, blir frelst og kan unnslippe metempsykosen; hans sjel, frigjort fra kroppen og forvandlet til en stjerne, gjenopptar sin reise tilbake gjennom de syv himlene for å nå det endelige målet (ghaya), nemlig kontemplasjon (my’ayana) av det guddommelige lyset. Kvinner er utelukket fra dette fordi de er født av djevlenes synder; av denne grunn har de ikke rett til å delta i mennenes ritualer (Sulayman, Bakura, 61).
Henvisningen til Sulayman er Sulayman Efendi, al-Bakura al-sulaymaniyya fi kashf asrar al-diyana al-nusayriyya, Beirut 1864;