6. juli 2013-versjonen
Man kan lese de muslimske hadithene og konkludere med at islam først og fremst er en form for loviskhet som ville få fariseerne fra Jesu tid til å føle seg hjemme. Sufismen består av et stort antall innbyrdes relaterte sekter innen islam, som er en reaksjon mot dette fokuset på ritualer og praksis. Ortodoks islam sier lite om hjertet og lengselen etter Gud; sufismen sier at sann religion er indre sannhet, ikke ytre praksis. Kristendommen, derimot, legger vekt på både det indre og det ytre.
Vi skal diskutere sufiske trosoppfatninger, sufiske ledere og sufiske «retninger» generelt, for deretter å fokusere på å sammenligne sufismen med kristendommen.
Noen sufistiske trosoppfatninger
Sufismen har alltid hevdet å være muslimsk, men den har hatt et anstrengt forhold til sunni- og sjiamuslimsk islam. Sufiske skrifter nevner kristne, gnostikere og zoroastriere (magiere). Ulike sufiske skoler har tilsynelatende blitt påvirket av disse, i tillegg til indisk innflytelse. Noen sufier lever et klosterlignende liv, noe som kanskje vitner om kristen innflytelse.
Streng islamsk lov og islams fem søyler er som en «skolelærer» som sufiene sier er greit for andre, men de har gått utover behovet for den. I stedet følger sufiene skrifter som andre muslimer ikke følger.
al-Khidr/Khadir (den Grønne) er et udødelig vesen som sufiene tror kan fornye sin ungdom. Khidr kan drepe mennesker og likevel være uten skyld. Noen sufi-ledere hevdet at al-Khidr personlig underviste dem.
Bukhari, bind 1, bok 3, kap. 45, nr. 124, s. 90–93, er en ganske lang hadith om al-Khadir, en samtidige av Moses som var mer lærd enn Moses. Allah viste Moses hvordan han skulle møte al-Khadir, og Moses ba om å få lære av ham. al-Khadir advarte Moses om at han ikke var tålmodig nok. Deretter gjorde al-Khadir tre ting:
1. De ba mennene på en båt om å ta dem om bord. Mannskapet, som kjente igjen al-Khadir, gjorde dette gratis. Al-Khadir rev opp en planke slik at båten skulle synke, noe som muligens ville føre til at sjømennene druknet.
2. De to så noen gutter som lekte, og al-Khadir rev hodet av en av guttene og drepte ham.
3. Noen mennesker nektet å gi mat til Moses og al-Khadir, og etter det reparerte al-Khadir en mur hos dem som var i ferd med å rase sammen.
At mennesker kan være ett med Gud, er sufismens sentrale tro. Dermed kan en sufi som er «ett med Gud» betraktes som Allah selv, fordi han er ett med Allah. Dette ligner på den kjetteriske kristne mystikken fra middelalderen, som la vekt på opplevelse og hevdet at de selv kunne være Gud.
Søken og opplevelse er et sentralt motiv i sufismen. Sulten etter å bli mettet og tilfredsstilt betraktes som en gave, og sufien lever for i dag. Søken etter Gud sammenlignes med deres søken etter vennskap, vin, rus og ulovlig sex.
Sufienes hemmelige kunnskap: «Herredømmet har en hemmelighet som, hvis den ble åpenbart, ville ødelegge profetskapet; og profetskapet har en hemmelighet som, hvis den ble røpet, ville ugyldiggjøre kunnskapen, og gnostikerne har en hemmelighet som, hvis den ble åpenbart av Gud, ville gjøre loven til intet.» Tilskrevet al-Tustari (d. 896 e.Kr.) (Fazlur Rahman, Islam, 2. utg., s. 142). En «hemmelighet» som kunne føre til at sufier ble drept av andre muslimer dersom andre muslimer fikk vite om den, er at de tror at det guddommelige finnes i dem, slik at de kan betraktes som en del av Allah.
Skjulthet (taqiyya) er måten mange ekstremistiske sekter, ikke bare sufier, overlever på i en ortodoks muslimsk verden. Skjulthet er læren om at det er akseptabelt å lyve om hva man tror på og praktiserer for å unngå religiøs forfølgelse. For eksempel blir læren om utslettelse bortforklart som «uansvarlige» ytringer i en «ruslignende tilstand», ifølge Rahman (s. 135). De første muslimene praktiserte forstillelse i Mekka, ifølge Bukhari, bind 9, bok 83, kap. 1, nr. 5, s. 3: «…Husk at dere også skjulte deres tro (islam) i Mekka før.»
Smerte er et element i sufismen. De sier at hvis smerte bringer noen nærmere Gud, så er smerte noe godt. Derfor «piskeslår» noen sufier seg selv med pisker for å gjøre ryggen blodig og påføre seg smerte, fordi de tror at Allah ønsker at de skal gjøre det.
Venerasjon (for å bruke et katolsk begrep) er vanlig både i sufismen og i sjiamuslimsk islam. Ifølge noen sufier var Muhammed det opprinnelige lyset i sin før-eksistens, og universet kretser rundt noen av de sufiske helgenene.
Stadier i den sufistiske opplevelsen
Siden rundt år 859 e.Kr., i sufismens tidligste dager, har stadiene (kalt maqamat) som en sufi sies å oppleve, vært en av de sentrale trossetningene. Disse varierer avhengig av sekte, men her er en typisk rekkefølge.
1. Omvendelse fra synder og det verdslige livet
2. Avholdenhet fra verdens begjær.
3. Tålmodighet i ventetiden på å oppleve Gud
4. Takknemlighet for sin eksistens i Gud
5. Tillit til Gud
6. Glede ved å oppleve det guddommelige
7. Oppslukning av selvet i det guddommelige
8. Mange lærer om selvet som oppløses i det guddommelige
Omvendelse: Når Koranen sier at man skal stole på Gud, likestiller sufier dette med å gi avkall på verden.
Glede eller en berusende opplevelse er et kjennetegn ved sufismen. For noen betyr dette bare en følelsesmessig opplevelse. Dette sammenlignes ofte med å være beruset av vin, og andre sufier drikker faktisk vin og blir beruset. Sufier kan rettferdiggjøre de mange referansene til vin og til og med vertshus i sin religion som en metafor for åndelig ekstase. Tross alt sier selv hadithene at muslimer skal drikke vin i himmelen. Mange av dem mener imidlertid at det også er greit å drikke alkohol. Noen få sufistiske sekter røyker hasj som en del av sin religion, men flertallet gjør det ikke.
Absorpsjon/utryddelse (fana’) er læren om at menneskelige egenskaper erstattes av det guddommelige. Dette ble undervist av Abu Yazid al-Bistami (d. 874/877 e.Kr.). Noen av hans ganske overraskende uttalelser er:
«Lovet være meg; hvor stor er min majestet»
«Jeg er deres Herre»
«Mitt banner er større enn Muhammads»
Sufi-ledere
Selv om vi ikke vet med sikkerhet hvor ordet «sufi» stammer fra, kommer det sannsynligvis fra ordet «suf», som betyr ull. Her er noen av de mest kjente lederne.
Rabi’a/Rabiah al-’Adawiya (død 801 e.Kr.) var en av de få kvinnelige muslimske religiøse lærerne.
Harith al-Nuhasibi (død 857 e.Kr.) konverterte fra den rasjonalistiske islam
Dhu’l-Nun fra Egypt (død 859 e.Kr.) formulerte stadiene i sufismen.
Al-Hakim al-Tirmidhi (død 898 e.Kr.) Han er ikke i slekt med Tirmidhi som samlet hadither
Junayd fra Bagdad (død 910/911 e.Kr.) var en «nøktern sufi» som avviste fullstendig oppslukning av Gud.
Al-Hallaj (Husain al-Mansur) lærte at det menneskelige skulle erstattes av det guddommelige, og han identifiserte seg med Gud. Han lærte også at man kan gjennomføre hajj-pilegrimsreisen bare i ånden. I 922 e.Kr. ble han pisket, offentlig lemlestet, hengt opp på en galge, halshugget, og deretter ble liket hans brent. De ortodokse muslimene var tilsynelatende misfornøyde med ham.
Abu Nasr al-Farabi (870–950 e.Kr.), født i Farab i Turkistan, var en berømt nyplatonistisk filosof og sufi. Han beskrev Gud som den ubevegelige bevegeren og introduserte mange for Aristoteles.
Al-Ghazali (1058–1111 e.Kr.) var først skeptiker før han ble sufi. Han vendte tilbake til undervisningen i 1106, fem år før sin død. Al-Ghazali var imot nyplatonistisk innflytelse i islam og foretrakk snarere aristotelisk logikk. Han skrev *Gjenopplivelsen av de religiøse vitenskapene*, der han snakket om rituelle praksiser, sosiale skikker, laster som fører til helvete og dyder som fører til paradis. Han spilte en avgjørende rolle i å oppnå en viss aksept for sufismen blant sunnier.
Khararas var en sufi som motsatte seg selvutslettelse og underviste i læren om «videre liv» hos Gud, gjenvinning av seg selv. Fred og integritet for å utføre Guds plikter
Maulana Jalal-uddin Rumi (Mohammed ben Mohammed bin Husain al-Balkhi) (født 1207 i Balkh i Afghanistan og vokste opp i Rum i Tyrkia) døde i 1273 e.Kr. Han skrev en av de mest populære samlingene av verk om sufisme og grunnla den sufistiske Mevleviye/Maulawiya-ordenen. Vi skal ikke diskutere Rumi her, da det finnes en hel artikkel om ham.
Sufiordener eller «veier»
Sufier ble assosiert med enkelte berberbevegelser og med muslimer som kjempet mot europeerne i Afrika. Mange janitsjarer var sufier, og det finnes sufier både innen sunni- og sjiamuslimsk islam. Antallet sufiordener er svært stort, ifølge den islamske lærde Fazlur Rahman i boken *Islam*, s. 157. Her er noen av de viktigste sektene.
Qadiriya-ordenen ble grunnlagt av den tidligere hanbalitten 'Abd al-Qadir al-Gilani, født i 1077 e.Kr. De er en av de eldste sektene, den største og den mest fredelige. De resiterer: «Jeg ber om tilgivelse fra Gud, den Mektige. Ære være Gud, o Gud! Velsign vår mester Muhammad og hans familie og følgesvenner.» (100 ganger), «Det finnes ingen gud utenom Allah.» (500 ganger) (Rahman, s. 160)
Mevleviye/Maulawiya-ordenen ble grunnlagt av Jalal al-Din Rumi (d. 1273). Fazlur Rahman sier at dette er den viktigste urbane ordenen blant tyrkiske sufier. Den må ikke forveksles med Mawlaniya-ordenen, som tyrkerne har forfulgt siden 1925.
Den indiske Chishtiya/Cishtiyya-ordenen ble grunnlagt av Mu’an al-Din Chishi (1141–1236 e.Kr.). De foretar pilegrimsreiser til hans grav, slik også Akbar, keiseren av India, gjorde. De er pasifister som skiller seg fra mange muslimer ved å anse hevn som galt. I motsetning til mange sufier tror de ikke på dissimulering. Mens de fleste muslimer ønsker en islamsk stat, mener de at de ikke skal involvere seg i regjeringen. Dette til tross for de mange sunni-hadithene om islamsk regjering. De praktiserer pustekontroll, slik yogier gjør. Deres viktigste bok er «Awaif al-Ma-arif».
Khwajagan-ordenen i Sentral-Asia ga opphav til Yasawiya, den eldste tyrkiske ordenen. Baha’ al-Din fra Bukhara (d. 1389 e.Kr.) var en Khwajagan som brøt ut og grunnla Naqshbandiya-ordenen i India. De hevdet imidlertid at deres orden stammet fra Abu Bakr, noe som viser at de anser seg som sunnier.
Den persiske Subhawardiya-ordenen ble grunnlagt av 'Umar al-Suhrawardi (død 1236). Den hevder at den faktisk stammer fra kalifen 'Umar, så den tilhører også den sunnitiske retningen. Den finnes i India, Pakistan og Afghanistan.
Rifa’iya-ordenen ble grunnlagt av Ahmad al-Rifa’i (d. 1182). Den finnes i Tyrkia, Egypt og Sørøst-Asia.
Sa’diya/Jibawiya-ordenen ble angivelig grunnlagt av Sa’d al-Din (død 1300 i Damaskus).
Sanusiya-ordenen kjennetegnes av sin «60 000 lys»-doktrine. Deres vektlegging av lys minner om enkelte gnostiske læresetninger.
Tijaniya-ordenen i Afrika ble grunnlagt ca. 1781 i Fez av Ahmad al-Tijani (d. 1815 e.Kr.). Den stammer fra den persiske Khalwati/Khalwatiya-ordenen, som ble grunnlagt av 'Umar al-Khalwati (d. 1398). Denne ordenen finnes i Tyrkia, Egypt og Nordvest-Afrika. Ordenen stammer fra Shadhili-ordenen. Fra Shadhiliya oppsto Madoniyya-ordenen i 1847, som var en rival til Sanusiya-ordenen.
Flere uvanlige ordener
Bektashi/Bektashiya-ordenen stammer fra Yawawiya-ordenen, som igjen stammer fra Khwajagan-ordenen. Den har elementer av sjamanisme, sjiamuslimsk islam og en viss kristen innflytelse. Det var den islamske sekten som var populær blant janitsjarene, og den eksisterer fortsatt i dag i Albania. De tror på en «treenighet» bestående av Allah, Muhammed og 'Ali. De feirer nye medlemmer med (alkoholholdig) vin, brød og ost.
Qalanders/Kalenders var en sufi-orden som ikke var strengt bundet av islam, med mange pre-islamske læresetninger. De gjorde opprør mot tyrkerne i 1526–1527. Divan av Hafez omtaler dem i negativ sammenheng.
Ma-Ming Hsin grunnla en sufistorden i Kina i slutten av 1700-tallet.
Ibn el/al-Arabi fra Murcia (i Spania) grunnla en panteistisk orden og hevdet at alt er en del av Gud. En av de få kvinnelige lederne var hans sufi-lærer Fatima bint Waliyya (The Sufis, s. 159)
Opplevelsen må være med den rette Gud
Ifølge Koranen hadde Muhammed mystiske opplevelser. Mens de fleste muslimer mener at ingen andre skal ha denne typen mystisk forhold, mener sufiene at også de bør ha slike mystiske opplevelser. Mens ikke-sufisk islam diskuterer Gud, ønsker sufiene å søke erfaring med Gud.
Erfaring som strider mot Guds åpenbaring, er en villedende erfaring. Tilbedelse og bønn er ikke nødvendigvis gode; det avhenger av gjenstanden for tilbedelsen og bønnen. Muslimer er enige med kristne i at Moses, David, Jesus og andre ga oss budskap fra Gud. Hvis vi ikke følger det Gud har åpenbart, følger vi ikke Gud. Jesus sa: «… Hvis noen elsker meg, vil han holde mitt ord. Min Far vil elske ham, og Vi vil komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker Meg, holder ikke Mine ord. Ordet som dere hører, er ikke Mitt eget, men det er fra Faderen som har sendt Meg. Alt dette har Jeg talt til dere mens Jeg fremdeles er hos dere. Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen vil sende i Mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det Jeg har fortalt dere. Fred etterlater jeg dere; min fred gir jeg dere. Jeg gir dere ikke slik verden gir. » (Joh 14:23–27a) – i manuskriptene p66 ca. 125–150 e.Kr. og p75 175–255 e.Kr.
Er målet med all religion handling, eller er det kontemplasjon? Det praktiske svaret er forskjellig for sufisk og ikke-sufisk islam. Kristendommen har et tredje svar: målet med sann religion er Gud. Kristendommen omfatter handling, kontemplasjon og tro, men den er først og fremst sentrert om å behage Gud. Det handler ikke bare om å følge regler, og det handler ikke bare om å søke opplevelser.
Reaksjoner fra det muslimske flertallet på sufismen
Sura 42:51 sier: «Det sømmer seg ikke for et menneske at Gud skal tale til ham, unntatt ved inspirasjon, eller bak et slør, eller ved å sende en budbringer for å åpenbare, med Guds tillatelse, det Gud vil; for Han er den Allerhøyeste, den Allvise.» Sura 42:51
Reaksjonene på sufismen spenner fra toleranse og motstand til henrettelse. Det finnes en anti-sufisk hadith som helt klart er oppdiktet. På den annen side er mange ikke-sufiske muslimer kjent med sufismen og har respekt for den, og de leser noe av den sufiske poesien. Tidlige sufier som al-Hallaj var åpenhjertige i å si at de var Gud; al-Hallaj ble henrettet, og deretter ble liket hans lemlestet. Senere sufier som Rumi snakker fortsatt positivt om al-Hallaj, inkludert hans berømte utsagn «Lovet være meg».
Sufier ble forfulgt i Iran under Khomeini, men mange sunnier forfulgte dem også. Andre tolererte sufier, og mange i den osmanske hæren var sufier.
Sammenligning av sufisme og kristendom
Sufismen er en utløper av islam, men sufiene har større respekt for Jesu lære enn de fleste muslimer. I den ene ytterligheten står en bok av sufimesteren Javad Nurkhbhsh fra Nihmatullahi-ordenen, med tittelen *Jesus in the Eyes of the Sufis*, der det hevdes at sufiene ser mye mer til Jesus enn til Muhammed for inspirasjon, veiledning og som sitt forbilde! De fleste sufier ville imidlertid ikke si dette, og ikke alle sufier anerkjenner at Jesus er mer guddommelig enn noen andre kan være.
Man kunne prøve å sammenligne sufisk islam med kristendommen, fordi begge fokuserer på opplevelse. Referansene står på slutten, slik at du kan se om du klarer å gjette hvilken som er hvilken.
Sentralt fokus
«O HERRE, vår Herre, hvor majestetisk er ditt navn over hele jorden!» (Salme 8:1 – David taler)
«Jeg er den velbevarte tavlen.» Dette er interessant, fordi sura 85:20–22 sier at det er Koranen som er bevart på en tavle [i himmelen].
«Jeg sa til ***: 'Du er min Herre; jeg har intet godt utenom Deg.’» (Salme 16:2; *** er HERREN)
Han sa også: «Jeg så *** gå rundt meg.» Om Gud sies det: «Din lydighet mot meg er større enn min lydighet mot Deg.» *** er «Ka’aba»
(Sagt av Bayazid Bestami (død 874/877 e.Kr.) og hentet fra The Essential Rumi s. 288.)
«Bli i meg, så skal jeg bli i dere. Slik ingen gren kan bære frukt av seg selv uten å forbli i vintreet, kan heller ikke dere bære frukt uten å forbli i meg. Jeg er vintreet, og dere er grenene. Den som forblir i meg, og jeg i ham, skal bære mye frukt. For uten meg kan dere ikke gjøre noe.» Jesus i Johannes 15:1–4–6
Synet på oss selv
«Gjør ingenting av egoistisk ambisjon eller forfengelighet, men betrakt i ydmykhet andre som viktigere enn dere selv. Hver og en av dere skal ikke bare se til sine egne interesser, men også til andres interesser. La denne tankegangen være i dere, som også var i ***» (Paulus taler i Filipperne 2:3–5a. *** er Kristus Jesus.)
«Lovet være meg… Hvor stor er min majestet/herlighet… Jeg er deres Herre… Mitt banner er større enn ***s.» (Bestami, d. 874/877. *** er Muhammed.)
Søker
«Av hele mitt hjerte har jeg søkt deg; la meg ikke vike fra dine bud. Jeg har gjemt ditt ord i mitt hjerte, for at jeg ikke skal synde mot deg.» Salme 119:10-11
«O Gud, du er min Gud. Jeg søker deg inderlig; min sjel tørster etter deg. Min kropp lengter etter deg i et tørt og utmattet land uten vann.» (Salme 63:1 David taler fra ørkenen i Juda.)
«Denne rusen begynte i en annen kro. Når jeg kommer tilbake til det stedet, vil jeg være helt edru. Inntil da er jeg som en fugl fra et annet kontinent, som sitter i dette fuglehuset.» (Fra Safa-antologien, hentet fra The Essential Rumi, s. 2)
«Vis meg dine veier, o ***; lær meg dine stier. Led meg i din sannhet og lær meg, for du er min frelsens Gud; hele dagen venter jeg på deg. Husk, o ***, din barmhjertighet og kjærlige hengivenhet, for de varer fra slekt til slekt. » Salme 25:4–6 (David taler. *** er HERREN)
Bønn og meditasjon
«Hør på min rop, min Konge og min Gud, for til deg ber jeg. Om morgenen, o HERRE, hører du min stemme; ved daggry legger jeg min bønn fram for deg og venter i forventning.» (Salme 5:2-3 David taler)
«Må ordene fra min munn og tankene i mitt hjerte være behagelige i Dine øyne, o HERRE, min Klippe og min ***» (Salme19:14 . *** er Forløseren.)
«*** fikk en hemmelig lære fortalt av *** og ble bedt om ikke å fortelle den videre, så han hvisket den ned i en brønn. Noen ganger er det ingen å snakke med. Da må du bare dra ut på egen hånd.» Den første *** er 'Ali, og den andre *** er Muhammed. (Mathnawi 4:275–486, hentet fra The Essential Rumi, s. 195)
Metaforer om vin
«Du har fylt mitt hjerte med større glede enn når deres [andres] korn og nye vin er i overflod.» (Sal 4:7)
«Jeg er vindrikkeren, vinen og koppbæreren» (sagt av Bestami, som døde 874/877 e.Kr.) fra The Essential Rumi, s. 288)
«Bliv ikke beruset av vin, som fører til ubesindig oppførsel. La dere i stedet bli fylt av Ånden.» Efeserne 5:18
«Lykkelig er mitt hode: og med høyt rop taler jeg; og sier: 'Livets bris fra begeret søker jeg.’ På vinens sykdoms ansikt hviler ikke asketikkens surmuleri. Jeg er khirkaens disippel, bunnvin-drikker, med et behagelig vesen. … Vin, bring den, ved *** beslutning, ned fra det rene hjertet, så jeg med begerets nåde kan vaske bort hykleriets støv.» (Divan av Hafez, s. 399. *** er Hafiz, dikterens kallenavn.
Metaforer om mat og gavmildhet
«Min sjel er mett som av den rikeste av mat; med glade lepper skal min munn prise Deg.» (Salme 63:5)
En *** banket på døren til et hus for å be om et stykke tørt brød, eller fuktig, det spilte ingen rolle.
«Dette er ikke et bakeri,» sa eieren.
«Har du kanskje litt brusk da?»
«Ser dette ut som en slakterbutikk?»
«Litt mel?»
«Hører du en kvernstein?»
«Litt vann?»
«Dette er ikke en brønn.»
Uansett hva *** ba om, kom mannen med en sliten vits og nektet å gi ham noe.
Til slutt løp *** inn i huset, løftet opp kappen sin og satte seg på huk som for å [gå på toalettet]
«Hei, hei!»
«Stille, din stakkars mann. Et øde sted er et fint sted å gjøre sitt fornødne, og siden det ikke finnes noe levende her, eller midler til å leve, trenger det gjødsling.»
(The Essential Rumi s. 116–117 fra Mathnawi 6:1250–1257) *** er en dervish.
Sufiske religiøse bøker
'al-hikam (Vise ord) samlet av Ibn 'Ata’ Allah (d. 1309)
Mathnawi/Mesnevi – seks bøker av Rumi med 30 000–40 000 vers (1258–1273 e.Kr.)
Hafez’ Divan – Det finnes omtrent tolv hovedgenrer innen persisk poesi, og Hafez skiller seg ut som en «Shakespeare» innen en av dem.
Referanser om sufisme
Shah, Idries. The Sufis. Anchor Books, 1971, 451 sider.
McCurry, Don. Introduction to Islam: Sufism (lydbånd)
Rahman, Fazlur. Islam, 2. utgave. University of Chicago Press, 1979.