< Svar på innvendinger mot Bibelen 1

Her er svarene på de 87 spørsmålene en muslim sendte inn i en e-post.

Spørsmål 1: Hvorfor stemmer de to slektsregisterene over Jesus i Matteus og Lukas [tilsynelatende] ikke overens? Hvis noen blir erklært å være Guds sønn, må vel hans meritter være
feilfrie, må de vel? To forskjellige slektsregister [angivelig] kaster mistanke over denne mannens sanne opprinnelse, gjør de ikke det?

Svar: Jesus hadde både en biologisk mor, Maria, og en juridisk (men ikke biologisk) far, Josef. Matteus gjengir Jesu «juridiske» slektsregister (dvs. hans adoptivfar, Josef), mens Lukas gjengir det «biologiske» slektsregisteret, altså Marias biologiske slektsregister. Historisk sett nevnte Irenaeus, biskop av Lyon i Gallia (skrev 182–188 e.Kr.), at Matteus’ slektsregister for Josef gikk tilbake gjennom Jojakin, og dermed opphevet den forbannelsen – Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 21.9, s. 453, skrevet 182–188 e.Kr. Han nevner deretter at Marias slektsregister i Lukas går tilbake til Adam og Eva, i Irenaeus’ *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 22.3, s. 455. For en mer utførlig forklaring, se Eusebius’ *Kirkehistorie*, bok 1, kapittel 7, *The Complete Book of Bible Answers*, s. 97–98, *Bible Difficulties & Seeming Contradictions*, s. 170–171, og *When Critics Ask*, s. 385–386.

Når det gjelder Jesu legitimitet, må du ikke overse et sentralt poeng her. I jødenes øyne hadde Jesus IKKE upåklagelig bakgrunn, men ikke på grunn av slektsregisteret. De mente han var uekte, fordi de ikke ville akseptere at han var født av en jomfru. Ikke bare det, men hvem ville forestille seg at en konge og Messias skulle bli født i en så fattig familie, i en stall av alle steder. De som virkelig ønsket å følge Jesus, ville gjøre det på grunn av ham og hans budskap, ikke fordi det var politisk korrekt eller populært.

Spørsmål 2: Hvorfor viser slektsregisteret i Matteus 1 at Jesus [ikke-biologisk] stammer fra en forbannet slekt? (Se Matteus 1:11–12 + Jeremia 22:28–30 og 1. Krønikebok 3:16 + Jeremia 36:30 sammenlignet med Lukas 1:32. Jekonja (Jojakin) og hans far Jojakim ble begge forbannet av Gud selv, som sa at ingen av disse mennene skulle få noen etterkommere på Davids trone. Hvordan kunne Jesus i det hele tatt være Messias, bestemt til å regjere for evig på Davids trone, hvis han stammet fra en av disse mennene?
Svar:
Lukas viser gjennom Marias slektstavle at Jesus IKKE var biologisk etterkommer av Jekonja og Jojakim, fordi Marias forfedre brøt ut av den kongelige slekten. Jesus var juridisk (ikke biologisk) etterkommer av Jekonja og Jojakim gjennom Josef. Sitatet i Lukas 1:32 sier ganske enkelt at Jesus skulle sitte på Davids trone. Når vi ser tilbake, kan vi se at David og Salomo fikk litt forskjellige løfter. Bare Josef var etterkommer av Salomo, og både Josef og Maria var etterkommere av David.

Historisk sett besvarte Irenaeus, biskop av Lyon i Gallia, denne innvendingen mot Josefs slektstavle i Matteus i verket «Irenaeus mot kjetteriene», bok 3, kap. 21.9, s. 453, skrevet mellom 182 og 188 e.Kr.

Spørsmål 3: Hvis slektsregisteret i Lukas er Marias og ikke Josefs, hvorfor nevnes da Josef i slektslinjen i stedet for Maria? Hvorfor finnes det ikke noe annet slektsregister for en kvinne noe annet sted i Skriften? Og hvis dette er Marias slektsregister, stammer Jesus fra Natan, ikke Salomo, noe som gjør profetiene i 2. Samuelsbok 7:12–16 og 1. Krønikebok22:10 falske.
Svar: Av juridiske grunner arvet man fra faren. Folk på den tiden nedtegnet aldri en kvinnes slektsregister; Lukas er den første historikeren vi kjenner til som har gjort det. Også slektsregisteret i Lukas nevner bare fedre, og oppgir Marias far (Heli), ikke moren. Det var derfor det står «som det ble antatt» at han var Josefs sønn. Forresten finnes det greske uttrykket for «som det ble antatt» (wz enomi zeto) i det tidlige greske manuskriptet p4, datert til sannsynligvis ca. 150–175 e.Kr. ifølge *The Text of the earliest Greek Manuscripts*, s. 43.

2. Samuelsbok 7:12–16 og 1. Krønikebok22:10 viser til at Salomo regjerte etter David, selv om Jesus selvfølgelig var en «sønn» av Salomo juridisk sett gjennom Josef. Det var Salomo som bygde Guds tempel, ikke Jesus. Når det gjelder en etterkommer fra Davids eget legeme som skulle regjere for alltid, må man huske at dette spesielle løftet ble gitt til David, IKKE til Salomo.

Spørsmål 4: Hvis man, ut fra slektsregisteret i Lukas, ser på Jesu påstand om å stamme fra David, av Judas stamme, som stammer fra Maria snarere enn Josef, hvordan kan det da ha seg at Marias kusine, Elisabet, stammet fra Arons hus, av Levis stamme (Lukas 1:5)?
Svar: Det skyldes at mennesker har to foreldre. Elisabet og Maria trenger ikke å være kusiner på farssiden, men på morssiden. Man må virkelig lete lenge etter problemer i Bibelen for å overse dette enkle poenget.

Spørsmål 5: Hvordan kan det ha seg at Jesus [angivelig] motsier Det gamle testamente (1. Samuelsbok 21–22), ved [angivelig] å si at Abjatar ga David offerbrødet i stedet for Ahimelek, og ved å si at David hadde menn med seg, når han faktisk var alene (Markus2:25 –26)? Forventer kirken at jeg skal stole på læren til en «Guds sønn» som beviselig tar feil om hva Guds ord sier?

Svar: Jeg er enig i at det er vanskelig å stole på det folk tror er Bibelens lære når folk sier falske ting om den. La oss rette opp feilen i dette spørsmålet før vi svarer på det. Markus2:25 –26 sier aldri hvem som ga David offerbrødet. Både Abjatar og Ahimelek levde på den tiden, selv om Abjatars far Ahimelek ble drept kort tid etter. David var alene da han var hos Ahimelek; Markus –26 sier bare at David ga noe av brødet til sine følgesvenner, som sannsynligvis hadde slått leir i nærheten.

Spørsmål 6: Hvorfor siterer Jesus et vers fra Det gamle testamente som ikke finnes (Johannes 7:3)? Er det mulig at han anså også andre ikke-kanoniske skrifter som Guds ord?

Svar: Jesus siterte ikke noe ikke-eksisterende vers fra Det gamle testamente. Faktisk er det Jesu brødre som taler i Johannes 7:3, og de siterer heller ikke noe. Kanskje du mente et annet vers. Jesus bekreftet Skriften som kom før ham. Han gjorde dette spesielt i Lukas11:51 ; 24:27,44; og Matteus 23:35. Han forsvarte seg mot Satan ved å sitere Guds ord med «Det står skrevet…» i Matteus 4:4,7,10 og Lukas 4:4,8,12. Jesus uttalte at Skriften ikke kan brytes i Johannes 10:35, og at Skriften var «Guds bud» i Markus 4:8–9. Hele sitt liv brukte han på å sitere, leve etter og oppfylle Skriften, slik alle evangeliene viser.

Jesus irettesatte saddukeerne, som bare aksepterte Toraen (loven) som Guds ord. I Matt22:29 står det at Jesus svarte: «Dere tar feil, fordi dere ikke kjenner Skriftene eller Guds kraft.» Jesus sa at følgende personer skrev sine bøker:

Moses i Markus 10:3,5; Lukas 20:37

David i Matt22:43 –5; Markus 12:36–7; Lukas 20:42–4

Jesaja i Matteus 15:7

Daniel i Matteus 24:15

Jesus sa ingenting om behovet for å korrigere, legge til eller trekke fra i Skriften som var akseptert i Judea på den tiden. Det Gamle Testamentet som var godt nok for Jesus, er godt nok for meg.

Spørsmål 7: Hvorfor skulle Jesus bevisst skjule evangeliet ved å tale i lignelser, slik at folk ikke skulle forstå, omvende seg og bli tilgitt (Markus4:11 –12)? Kom han ikke for at alle mennesker skulle bli frelst?
Svar: Jesus henviste til Jesaja 6:9,10. Jesus talte i lignelser for å vise barmhjertighet! Her er fire punkter som utgjør svaret.

1) Gud ønsker at alle skal bli frelst (2. Petersbrev 3:9; Esekiel17:23 ).

2) Men noen har valgt å avvise Guds ord, og det får konsekvenser i dette livet. Slike mennesker blir forhærdede i sin hørsel og forhærder sine hjerter. (2. Mosebok8:15 ,32;9:17 ,34; Ordspråkene 28:14; Romerne 1:18–20; Hebreerne 3:12–15; Sakarja 7:12)

3) For mennesker som avviser Gud, er det bedre for dem å ikke kjenne sannheten enn å kjenne sannheten og vende ryggen til den, ifølge 2. Petersbrev 2:20-22.

4) En lignelse er passende fordi de som ønsker å følge Gud, kan bli veiledet til å forstå dens betydning, mens en lignelse ikke vil bli forstått av dem som ikke ønsker å følge Gud.

Hvis noen allerede har forkastet den sannheten de kjenner om Gud, er Gud ikke forpliktet til å gi dem mer sannhet.

Spørsmål 8: Hvorfor var Jesus i graven i høyst to og en halv dag, når han sa at han ville være der i tre dager og tre netter (Matteus 12:40)? Guds sønn ville vel si nøyaktig hva han mente, ikke sant?

Svar: Siden Lukas 24:21 sier at oppstandelsens dag var den tredje dagen. Jesus døde fredag ettermiddag og sto opp søndag ved daggry. «Etter tre dager» var et kjent hebraisk uttrykk som betydde en del av eller hele tre dager. Her er tre eksempler på «tre-dagers-uttrykket». Siden engelske oversettelser varierer, er alle disse sitatene hentet fra Greens bokstavelige oversettelse.

1. Rehabeam sa i 2. Krønikebok 10:5 til folket: «Kom tilbake til meg om tre dager.» Men i 2. Krønikebok10:12 kom folket tilbake «på den tredje dagen, slik kongen hadde befalt».

2. Når det gjelder Kristi død og oppstandelse, sier Jesus selv i Matteus 12:40 «tre dager og tre netter», Markus 8:31 sier «den tredje dagen skal han stå opp», Markus 14:58 sier «i løpet av tre dager», Johannes 2:19 sier «om tre dager», og Lukas 24:21 sier «Denne tredje dagen er i dag».

3. I Ester 4:16 ber Ester om at man skal faste for henne «i tre dager, natt og dag», og at hun selv ville gjøre det samme. Men i Ester 5:1 står det at det skjedde «på den tredje dagen» at Ester holdt et gjestebud, så dette er en tilsvarende tidsperiode.

Oppsummert har vi vist at dette hebraiske uttrykket kan bety «innen tre dager», og at dette uttrykket var kjent fra Rehabeams tid til Jesu tid. Se *1001 Bible Questions Answered*, s. 192, *Hard Sayings of the Bible*, s. 380–381, og *Bible Difficulties & Seeming Contradictions*, s. 176–177 for mer informasjon.

Spørsmål 9: Hvorfor skulle Jesus profetere at hans rike ville komme i herlighet før noen av dem som lyttet til ham døde, men riket har fremdeles ikke kommet (Matteus 16:18, Matteus 10:23, Markus 9:1, Lukas 21:31–32)? Guds sønn kunne vel ikke ha fremsatt en falsk profeti, kunne han vel?
Svar: Nei, disse versene refererer til forskjellige ting. Her er betydningen av hvert vers.

Matteus10:23 sier at de ikke vil ha gått gjennom alle byene i Israel før Menneskesønnen kommer. Kristne som vitner om Kristus har ennå ikke gått gjennom alle byene i Israel. For øvrig finnes det i dag i Israel en lov som forbyr å omvende folk fra jødedommen til kristendommen.

Markus 9:1 sier at noen der ikke skal smake døden før de ser Guds rike komme med kraft. Mange av tilhørerne var vitner om Jesus etter hans oppstandelse. Jesus viste seg for over 500 mennesker i 1. Korinterbrev 15:6.

I Lukas 21:31-31 står det at når dere ser tegnene i Lukas 21 skje, skal dere vite at denne «generasjonen» ikke skal forgå før alt dette har skjedd. Dette refererer til endetiden. Det greske ordet «generasjon» kan bety både et folk og en generasjon.

Matteus 16:18 «På denne klippen vil jeg bygge min kirke» refererer til at Kristus kalte Peter «klippe/stein», og at han bygger Kristi kirke på «klippen/steinen» som er den bekjennelsen Peter ga.

Spørsmål 10: Hvorfor opptrådte Jesus respektløst overfor sin mor? (se Matteus 12:46–50, Markus 3:31–35, Lukas 8:19–21, Johannes 2:4) I Johannes 2:4 bruker Jesus de samme ordene overfor sin mor som demonene bruker når de møter Jesus. (Sammenlign Johannes 2:4 med Matteus8:29 , Markus 5:7, Lukas4:34 og Lukas8:28 i bokstavelig oversettelse). Guds sønn visste vel at Maria hadde Faderens velsignelse, ikke sant, for ikke å nevne at Guds sønn aldri ville være uhøflig?
Svar: Jesus var ikke respektløs overfor sin mor, og det bør ikke vi være heller. Men hvis Gud befaler oss å gjøre noe eller å la være å gjøre noe, har Guds befaling høyere prioritet enn våre foreldre. På samme måte i Matteus 12:46–50, Markus 3:31–35 og Lukas 8:19–21 sto Jesu mor og brødre utenfor mens Jesus talte. Da Jesus ble fortalt om dette, gjorde han Guds vilje og fullførte talen sin. Jesus sa at de nærmeste i Guds familie ikke var de som var biologisk nærmest ham, men de som gjorde Guds vilje.

I Johannes 2:4 sa Jesus til sin mor at hans tid ennå ikke var kommet.

Kanskje den som stilte spørsmålet ikke forsto. I Matteus 8:29; Markus 5:7; Lukas4:34 er det demonene, ikke Jesus, som taler. I Lukas8:28 er det den demonbesatte mannen som taler. Jeg slo opp i Greens bokstavelige oversettelse; jeg fant ikke noe som var relevant for spørsmålet.

Spørsmål 11: Hvorfor løy Jesus til sine brødre om at han skulle til Jerusalem (Johannes 7:8–10)? Sendte Gud Faderen en løgnens ånd, slik han gjorde i 1. Kongebok? Som far, så sønn? (Ordet «likevel», som er lagt til i noen moderne oversettelser, finnes ikke i de eldste bevarte manuskriptene. Dette er et eksempel på moderne endring av den hellige skrift. De mer ærlige oversettelsene, som King James-versjonen, trykker «yet» i kursiv, noe som indikerer at ordet er lagt til i oversettelsen. New American Standard Bible setter ikke inn ordet, men forblir tro mot den kritiske greske teksten. Men New International Version setter inn «yet» med vanlig skrift, og henviser forklaringen på dets tvilsomme karakter til en fotnote, der mange ukritiske lesere vil overse
den. )

A: Du nevner tre punkter, som jeg vil ta opp i en annen rekkefølge.

a) Løy Jesus i Bibelen?

b) Løy Jesus på samme måte som Gud i Bibelen løy?

c) Er oversettelsene av de hellige bøkene uærlige?

Jeg vil først svare på hver del som gjelder Bibelen, og deretter sammenligne dette med Allah i Koranen og hadithene, samt vurdere ærligheten i oversettelsen av Koranen.

Kristendommen – A) Jesus løy ikke, fordi Jesus IKKE sa at han aldri mer skulle dra til Jerusalem, men at han ikke skulle dra til Jerusalem på det tidspunktet, og derfor ikke ble med dem. Senere gjorde han det ikke. «Ennå» etter «ikke» står i de eldste greske manuskriptene, men det skal vi komme tilbake til senere.

Islam – A) I Koranen, sura 3:54, kalles Allah den beste av intrigemakere/bedragere. Det arabiske ordet er det samme som brukes om en bedrager eller løgner, selv om det også kan bety intrigemaker. Den irakiske informasjonsministeren siterte dette verset fra Koranen, og måten han formidlet informasjonen på, viste hvordan han tolket det. Islam lærer at Gud bedrar (ikke bare intrigerer, men bedrar) sitt eget folk på minst to måter. I dommedagen vil Allah spørre jødene [som angivelig tilba Esra som Guds sønn] hva de ønsker, og de vil be om noe å drikke. Allah vil vise dem helvete i form av en luftspeiling, be dem drikke, og ved Allahs løgn vil de bli lurt til å gå mot luftspeilingen og falle ned i helvete. Det samme vil skje med kristne. Deretter vil Allah vise seg for sitt eget folk (både de lydige og de uregjerlige) i en villedende skikkelse. Da vil profeten si at de vil kunne gjenkjenne Allah ved hans «skinneben» (dvs. underbensbeinet). Så vil Allah avdekke sitt skinneben, og da vil de se at det er Allah. Du kan lese alt dette i Bukhari, bind 9, bok 93, nr. 532, s. 396.

Kristendommen-B) Gud lyver ikke (4. Mosebok 23:19; 1. Samuelsbok 15:29, Hebreerbrevet 6:18). I 1. Kongebok løy ikke Gud, men Han lot en løgnaktig demon legge løgner i munnen på falske profeter. Gud tillater det onde, og Han bruker til og med onde mennesker og onde demoner til Sine formål.

Islam-B) Islam lærer at Allah tillater at hans trofaste tilhengere blir forført og villedet til å utøve shirk (eller avgudsdyrkelse og å sette andre ved Guds side). De lærer at Jesus ikke egentlig døde på korset; noen andre døde i stedet. Nå ser jeg ikke noe problem i at Gud lurte de onde romerne og de jødiske myndighetene. Men jeg ser et stort problem med islams påstand om at Allah lot alle Jesu tilhengere bli forført. Så i nesten 600 år lot Allah alle kristne tro at Jesus virkelig døde, mens Allah utførte et overnaturlig mirakel for å lure dem, uten å fortelle det til noen. Videre lærer både Det gamle testamente fra tiden før Kristus og evangeliene at Gud er en Far. Hvis det var feil, kunne det ikke være en så alvorlig synd å tro det, slik Koranen hevder, fordi Allah lot alle som ønsket å følge Ham, tro det i århundrer. Enten fantes det én stor løgn før Muhammed, eller så oppfant Muhammed en stor løgn. Det må være det ene eller det andre.

Kristendom-C) Jeg håper du ikke har hentet dette spørsmålet fra en nettside, for dette spørsmålet bruker en løgn for å komme med en alvorlig anklage. «Ikke ennå» (oupo på gresk, Strongs 3768) finnes i de eldste bevarte greske manuskriptene, særlig p66 og p75. I stedet for bare å stole på Aland m.fl. sjekket jeg det selv, og det står tydelig i begge. Det er ingen mangler eller hull i manuskriptene her.

«Ikke ennå» finnes i p66, p75, Vaticanus, det bysantinske leksjonariet, noen syrisk-koptiske, sahidisk-koptiske og senere manuskripter.

«Ikke» (ouk på gresk) finnes i Sinaiticus, Bezae Cantabrigiensis, bohairisk koptisk, noen syrisk, armensk, etiopisk, georgisk, Diatessaron, Chrysostomos og senere manuskripter.

Det finnes altså mye bevis for begge synspunktene, og NIV håndterer faktisk dette best ved å sette «yet» i teksten og legge til en fotnote.

Islam-C) Yusuf 'Ali tok med noen få manuskriptvariasjoner i Koranen i sin oversettelse. Jeg forstår at de senere brente hans Koranoversettelse i Saudi-Arabia. Det siste jeg har sett fra Saudi-Arabia har overhodet ingen manuskriptvariasjoner. Så på den ene siden kan man (feilaktig) kritisere NIV fordi den nevner at noe er en manuskriptvariasjon. På den andre siden kritiserer man ikke den totale mangelen på manuskriptvariasjoner i Koranen. For eksempel inneholdt 'Ubayis eksemplar av Koranen ikke noen suraer som finnes i Koranen i dag. Den muslimske lærde Baidawi nevner variasjoner i suraene 3:100; 6:91; 19:35; 28:48; 33:6 og andre.

Bør sura 33:6 lyde: «Profeten står de troende nærmere enn de står seg selv, og hans koner er deres mødre», slik det står i 'Uthmans standardiserte tekst?

Eller burde den lyde: «Profeten står de troende nærmere enn de står seg selv, og han er en far for dem, og hans koner er deres mødre», slik teksten til 'Ubai b. Ka’b lyder?

Du kan lese mer om dette i *The Qur’an and the Bible* av William F. Campbell, s. 123.

Spørsmål 11: Hvorfor sa Jesus at herskerens datter ikke var død? (Matteus 9:18–25; Lukas 8:41–56) Enten løy Jesus, eller så utførte han ikke noe mirakel, men sammenhengen viser tydelig at det ble oppfattet som et mirakel.
Svar: Det er to muligheter. For det første kan Jesus ha brukt en metafor. Selv i Koranen står det i sura 2:26 at Allah ikke forakter å bruke metaforer. Det finnes imidlertid en enklere forklaring. Jesus sa aldri at hun var død; det var Jairus og folket som sa at hun var død. Enten var hun faktisk i en vanlig koma, eller så var det på en annen måte slik at hennes ånd ikke hadde forlatt kroppen.

Spørsmål 12: Hvorfor var treenighetslæren [angivelig] ukjent for kirken helt frem til det fjerde århundret? Hvorfor ble læren [angivelig] fastsatt ved avstemning i stedet for gjennom åpenbaring? Hvorfor besto det stemmeberettigede rådet [angivelig] hovedsakelig av athanasianere? Hvorfor ble troen på denne [angivelig] da nye læren gjort til en betingelse for medlemskap i kirken? Hvorfor ble arianerne forvist og henrettet?
Svar: Det ser ut til å være vanlig at folk finner på usanne påstander om treenigheten. Læresetningene om treenigheten finnes både i Bibelen og i tidlige kristne skrifter. Selv selve ordet «treenighet» er formulert som et spørsmål som skjuler en løgn, og er feilaktig med hundrevis av år. Den første henvisningen til treenigheten er fra:

biskop Theophilus av Antiokia (168–181/188 e.Kr.) i hans «Brev til Autolycus» 2:15.

Her er andre henvisninger der ordet «Treenigheten» brukes

Tertullian (200–220 e.Kr.) var den andre vi har opptegnelser om som brukte begrepet «treenighet», i sitt brev «Mot Praxeus».

Novatian (210–280 e.Kr.) fra Roma skrev en bok på 32 kapitler, «Avhandling om treenigheten».

Klemens av Alexandria (skrev 193–217/220 e.Kr.) snakket også om «Den hellige treenighet» i *Stromata* 5:14.

Origenes (230–254 e.Kr.) nevner treenigheten i *De Principiis*, bok 1, 3:7.

Det finnes mange, mange flere tidlige henvisninger som viser at folk trodde at Jesus var Gud og på andre sentrale aspekter ved treenigheten. Her er en delvis liste.

Leder Referanser Uttalelser og trosoppfatninger
Ignatius: disippel av apostelen Johannes, døde 107/116 e.Kr. 17 steder: Brev til Polykarp, kapittel 3, Efeserne 7 «Jesus er Gud»
«Gud i menneskeskikkelse»
Diognetus 130 e.Kr. Til Mathetes Kristus sendt som konge, Gud, menneske og frelser
Justin Martyr: 110/114–165 e.Kr. Dialog med Trypho kap. 55–56, 59, 61–64, 66, 74–78 «Fortjener å bli tilbedt som Gud og Kristus.» Tok feil da han trodde at det fantes en tid før Kristus.
Teofilus av Antiokia 115–181 e.Kr. Til Autolycus 2:22 Hva annet er denne stemmen [i Edens hage] enn Guds Ord, som også er Hans Sønn? (Han var den første til å bruke begrepet Treenigheten
Tertullian 200–220/240 e.Kr. Hele boken «Mot Praxeus» Den andre som brukte begrepet «Treenigheten».
Irenaeus: disippel av apostelen Johannes. 120–202 e.Kr. «Mot kjetteriene» 3:19:2 «Jesus er i seg selv, ... Gud og Herre, ...»
Klemens av Alexandria 153–220 e.Kr. «Stromata» 5:14,
Læreren
«Den hellige treenighet» Salme til ære for Jesus: «Herre over all tid og rom; Jesus, vårt folks frelser;»
Hippolytus, disippel av Irenaeus 225–236 e.Kr. Mot kjetteriet til Noetus «Guds Sønn, som, selv om han var Gud, ble menneske.»
Origenes fra Alexandria, 184–254 e.Kr. de Principis 1.3.8
Origenes var svært omstridt i sin tid, men hans syn på treenigheten ble ikke satt i tvil.
«Treenighetens kraft er én og den samme.»
Novatian 210–280 e.Kr. Avhandling om Treenigheten Det sier seg selv.
Athanasius døde 296–373 Preken over Lukas 10:22 Forent uten forvirring, adskilt uten skille, udelelig uten grader
Basilius av Kappadokia 357–379 e.Kr. Brev 8 til keisarene, Om Ånden Faderen er Gud, Sønnen er Gud, Ånden er Gud. Omhandler den arianske striden
Gregor av Nyssa 335–394 e.Kr. Om at det ikke er tre guder, mot Eunomius Faderens og Sønnens vesen er det samme
Hilarius 353–368 e.Kr. Skrev en bok om treenigheten Nok sagt
Ambrosius av Milano 340–397 e.Kr. Om den kristne tro «Hellig, hellig, hellig» i Åp 4:8 refererte til treenigheten.
Johannes Chrysostomos 370–407 e.Kr. Preken 3 over Johannes 1:1 Ordet er evig som person; uskapte
Augustinus av Hippo 354–430 e.Kr. Bok: Om treenigheten Aksepterte ikke noen rangforskjell
Nestorius: Konsilet i Efesos 431 e.Kr. Grunnla nestorianismen Hans tro på at Jesus var Gud ble aldri kritisert
Kyrillos av Alexandria 431–444 e.Kr. Nestorius’ viktigste motstander ved konsilet i Efesos Begynte å legge vekt på Maria, Guds mor. (dessverre)
Patrick av Irland 389–461 e.Kr. skrev ikke mye Den berømte kløverblad-analogien

Arianerne ble forvist, men jeg kjenner ikke til at noen arianere ble henrettet.

Siden spørsmålsstilleren kommer med usannheter, er det ikke urimelig å anta at han har løyet om de andre delene også. Man kan undre seg over om han har lest referatene fra konsilet i Nikea [slik jeg har gjort]. Mange, kanskje de fleste av deltakerne der, hadde ikke helt klart for seg hva kontroversen handlet om i begynnelsen. Det ble ikke nådd noen vesentlige konklusjoner før en arianer tydelig redegjorde for den arianske læren. Da var det en selvfølge hva de kristne ville gjøre.

Treenighetslæren ble fastsatt ved åpenbaring: den var en tidligere åpenbaring, allerede åpenbart i Det nye testamente.

La oss nå se på islam og hva de hadde i stedet for konsiler for å løse sine uenigheter.

Kamelslaget: Aisha, Muhammeds kone, og hennes to generaler, som begge var lovet paradis av Muhammed, kjempet uten hell mot Ali. De to generalene oppnådde [tilsynelatende] martyrdøden [fordi Muhammed hadde lovet dem paradis] ved å kjempe mot kalifen.

Slaget ved Siffin: Mu’awiya og hans hær fra Syria kjempet mot 'Alis hær.

'Ali utslettet kharijittene, som tidligere hadde støttet ham før Siffin.

Mut’zalittene ble voldsomt forfulgt, delvis fordi de lærte at Koranen var skapt.

Sufiene ble ofte forfulgt og drept.

Eller mener kanskje spørsmålsstilleren at et råd ikke bør avgjøre saker ved konsensus eller avstemning, men ved å drepe opposisjonen i tradisjonell muslimsk stil?

Spørsmål 13: Hvorfor ligner Jesus så mye på de andre lidende frelsere i mytologien? Hvorfor tror ikke kristne på noen av de andre jomfrufødselene og frelserhistoriene som er nedtegnet i antikkens litteratur? Hvordan har det seg at det kristne nattverdsritualet [angivelig] fantes i de tidligere hedenske seremoniene der man spiste kroppene og drakk blodet til sine guder? Hvordan har det seg at det kristne dåpsritualet også fantes i de tidligere hedenske kultene? Ble ikke selve de definerende læresetningene i kristendommen faktisk overtatt fra de lokale hedenske kultene? På samme måte, hvorfor stammer påske, jul, fastetiden, bønnedagene, « » og andre høytider fra hedenske høytider? Hadde ikke kristendommen noen egen legitim kalender med minnedager?

A: La oss først se på dette spørsmålet i forhold til kristendommen og deretter til islam. Selv om Satan kan frembringe forfalskninger, er faktum at profetien om den lidende tjener i Jesaja 53 kom før all romersk, det meste av gresk og all norrøn litteratur. Hvorfor tror muslimer på Koranen når den sier at Jesus ble født av en jomfru, og hvorfor er de enige med Koranen når den sier at Jesus er Messias?

Spørsmål 14: Hvis Faderen og Sønnen er likeverdige personer, hvorfor ba Jesus da til Faderen og bønnfalt ham? (Matteus 11:25). Kan Gud be til Gud?
Svar: Dette er et godt spørsmål; nøkkelbegrepene å forstå her er underordning på jorden og kommunikasjon innenfor den treenige Gud.

Underkastelse: Før han kom til jorden, tømte Jesus frivillig seg selv (Filipperne 2:6–8) og ble som oss (Hebreerne 2:17)

På jorden underkastet Jesus seg Gud Faderen (Hebreerne 5:7)

Da han skulle forlate oss, ba Jesus Faderen om å gi ham tilbake den herligheten han hadde før verden ble til (Johannes 17:5).

Kommunikasjon: Selv i himmelen er det fullstendig kommunikasjon mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Gud kan kommunisere med Gud, siden Gud er et treenig vesen.

Den treenige Gud: Gud kan være hva Han vil, og Gud har åpenbart for oss i Det nye testamente at Han ikke er lik oss; Han er en treenig Gud, som vi kaller Treenigheten. Det finnes ingenting og ingen på jorden som ligner Gud. Vi bør ikke forsøke å begrense hva Gud er ut fra vår egen erfaring, men heller lære det Gud har åpenbart.

Spørsmål 15: Hvordan kan det finnes en evig Sønn når Bibelen snakker om den «fødte» Sønnen, noe som tydelig indikerer at Sønnen hadde en begynnelse? (Joh 3:16; Heb 1:5–6). Det er derfor ordet «født» ble utelatt fra alle nye utgaver datert etter 1971!!!
Svar: Jeg er ikke sikker på hva spørsmålsstilleren snakker om. Jeg er ikke sikker på om spørsmålsstilleren vet hva han snakker om. En av de to mest populære biblene for voksne i dag er New King James Bible (Nye Testamentet, copyright 1979). Den har «født» i begge versene.

Jay P. Greens «Interlinear Translation of the Bible» (original copyright 1976) har ordet «begotten» begge steder.

Det er sant at andre oversettelser sier «eneste» sønn, men det betyr likevel «enestående avlet» eller, som Wuest-oversettelsen sier, «den eneste».

Det høres ut som om spørsmålsstilleren tenker at hvis Sønnen kom fra Faderen, måtte Sønnen ha et begynnelsespunkt der Han ble skapt. La meg minne den muslimske leseren om at nesten alle muslimer (med unntak av mutazilittene og noen få andre) tror at Koranen er uskapet, men likevel kom Koranen fra Allah.

Spørsmål 16: Hvis Jesus sitter på tronen, hvordan kan Han da sitte ved Guds høyre hånd? (Markus 16:19). Sitter Han eller står Han ved Guds høyre hånd? (Apostlenes gjerninger 7:55). Eller er Han i Faderens favn? (Johannes 1:1)
Svar: I kristendommen kan Han være ved Guds høyre hånd på omtrent samme måte som Allah i islam kan ha en trone – begge deler er metaforer. Siden sura 2:26 sier at Allah ikke forakter å bruke lignelser, tror du da at Gud noen gang brukte lignelser da Han ga Toraen og evangeliene?

Spørsmål 17: Hvem oppreiste Jesus fra de døde? Var det Faderen (Efeserne 1:20), eller Jesus (Johannes 2:19-21), eller Ånden (Romerne 8:11)?
Svar: De deltok alle sammen!

Spørsmål 18: Hvis Sønnen og Den Hellige Ånd er likeverdige personer i Guddommen, hvorfor er da blasfemi mot Den Hellige Ånd uforgivelig, mens blasfemi mot Sønnen ikke er det? (Lukas 12:10).
Svar: Likeverdig betyr ikke identisk eller uten forskjell. De tre er likeverdige i sin natur og på andre måter, men skiller seg fra hverandre i rolle og rang. Den Hellige Ånd er den delen av Treenigheten som virker i menneskers hjerter for å føre dem til frelse. Hvis de bevisst og endelig avviser Den Hellige Ånd, er det ikke noe håp. Hvis de dør mens de avviser den virkelige Jesus, havner de også i helvete, men hvis de avviser Jesus, kan Den Hellige Ånd virke i dem for å forandre deres hjerte og sinn.

Spørsmål 19: Hvis Den Hellige Ånd er et likeverdig medlem av Treenigheten, hvorfor snakker Bibelen da alltid om at Han er sendt fra Faderen eller fra Jesus? (Joh 14:26; 15:26).
Svar: De er like i sin natur, men skiller seg fra hverandre i rolle og rang. Jesus ble også sendt av Faderen. Faderen ble aldri sendt av noen. Vi kan ikke legge noen begrensninger på Gud med hensyn til hvilken rolle hvert medlem av Treenigheten på en eller annen måte er «tvunget» til å ha. Vi kan snarere bare lære av det Bibelen forteller oss om hvordan delene av Treenigheten virker sammen.

Spørsmål 20: Ifølge Matteus ble Jesus født under Herodes den stores regjeringstid (Matteus 2:1). Ifølge Lukas ble Jesus født under den første folketellingen i Israel, mens Quirinius var landshøvding i Syria (Lukas 2:2). Dette er umulig, fordi Herodes døde i mars år 4 f.Kr., mens folketellingen fant sted i år 6 og 7 e.Kr., omtrent 10 år etter Herodes’ død.
Svar: Nei, det ble gjennomført flere folketellinger. Først skal vi se på folketellingene, og deretter på Quirinius.

Folketellingene: Josefus nevner en folketelling utført av «Cyrenius» rundt år 6/7 e.Kr. (Jødenes antikviteter 17.13:5, skrevet ca. 93–94 e.Kr.).

Ifølge Wycliffe Bible Dictionary, s. 319, 414, sier Papyrus Oxyrhynchus 225 (i Milligan, Greek Papyri, s. 44–47) at det ble gjennomført en folketelling hvert 14. år. Suetonius og Tacitus viser for eksempel at Augustus gjennomførte tre folketellinger, hvorav den andre fant sted mellom 8 og 4 f.Kr.

Quirinius: En inskripsjon viser at Quirinius var landshøvding i Syria fra år 6 e.Kr. (noe som er for sent i forhold til Jesu fødsel). Dette var imidlertid Quirinius’ andre periode som landshøvding. Den første var mellom 12 og 6 f.Kr., da han ledet et felttog mot homanadenserne i Anatolia. Vi vet imidlertid ikke hvilken provins Quirinius var landshøvding i den første gangen. Det finnes to synspunkter:

Sir William Ramsay mener at Quirinius var landshøvding i Syria den første gangen. (Syria grenser til fjellene i Anatolia). Selv om vi har en fullstendig oversikt over landshøvdingene i Syria i denne perioden, og Quirinius ikke nevnes før år 6 e.Kr., kan Quirinius ha vært en spesiell, ekstra landshøvding for denne militære felttoget.

F.F. Bruce mener at Quirinius sannsynligvis var landshøvding i Galatia. Galatia ligger i Anatolia. I sin bok *The New Testament Documents: Are They Reliable?* (IVP), s. 86–87, nevner F.F. Bruce at mange grammatikere oversetter Lukas 2:2 som «før» Quirinius var landshøvding i Syria, ikke «mens».

Tertullian (200–240 e.Kr.) sier i *Against Marcion* 4:19 at navnet «Quirinius» ble brukt i stedet for «Saturninus». Historisk sett vet vi at Saturninus var guvernør i Syria fra 8 til 6 f.Kr.

Som en sidebemerkning er det mye ved den antikke verden vi ikke kan bevise. For eksempel sier myntene fra Damaskus ingenting om den romerske okkupasjonen av Damaskus mellom år 34 og 62 e.Kr. Likevel er vi sikre på at romerne hersket over Damaskus på den tiden.

Se *The New Testament Documents: Are They Reliable?* av F.F. Bruce (s. 86–87) for en drøfting av alle disse synspunktene, og *Encyclopedia of Bible Difficulties* s. 365–366 og *When Critics Ask* s. 383–385 for mer informasjon.

Spørsmål 21: Johannes døpte til omvendelse (Matteus 3:11). Siden Jesus angivelig var uten synd, hadde han ingenting å omvende seg fra. Det faktum at han ble døpt av Johannes har alltid vært [faktisk aldri vært] en forlegenhet for kirken. Evangeliene gir ingen forklaring på Jesu dåp, bortsett fra den [angivelig] meningsløse forklaringen i Matteus 3:14–15: «for å oppfylle all rettferdighet». Andre skriftsteder, som tyder på at Jesus ikke anså seg selv som syndfri, er også [angivelig] en forlegenhet for kirken (Markus 10:18, Lukas 18:19).
A: La oss først snakke om kristendommen, og deretter om den pinlige situasjonen i islam med den «syndfrie» profeten som gjentatte ganger måtte be om tilgivelse og renselse for sin synd.

Når man avfeier deler av Skriften som «meningsløse» og deretter hevder at det ikke finnes noen mening, kan det ganske enkelt skyldes at man ikke ønsker å forstå meningen.

Jesus ble døpt som et eksempel for oss og for å identifisere seg med oss. Hvis spørsmålsstilleren kan forstå hvorfor Jesus var til stede ved den siste nattverden, der inntakelsen av brød og vin symboliserte minnet om Jesu legeme og blod, vil vedkommende kanskje også forstå hvorfor Jesus ble døpt.

La oss stille et enkelt spørsmål: innvilget eller avslo Allah Muhammeds gjentatte bønner? Da Muhammed ba om å få sine synder tilgitt, da Muhammed ba om å bli renset, og da Muhammed fryktet gravens pine [ikke helvete, men graven], sa Allah da til Muhammed: «Slutt å villede disse menneskene. Jeg kan ikke tilgi dine synder, for du har ingen å tilgi.» Sa Allah: «Ja, jeg tilgir deg dine onde synder», eller sa Allah ingenting? Se sura 40:55; 48:1–2; Bukhari bind 1 nr. 711 s. 398; bind 1 nr. 7, 19, 781; bind 6 nr. 3; bind 8 nr. 319, bind 8 nr. 407 ovenfor.

Løy Muhammed her? Muhammed ba: «Jeg har gjort meg selv urett og bekjenner min synd. Tilgi alle mine synder, …» Bukhari, bind 1, nr. 7, 19, 711, 781; bind 6, nr. 3; bind 8, nr. 319, og bind 8, nr. 407 tidligere nevner også Muhammeds synder. Spesifikke handlinger nevnt i Bukhari, bind 1, nr. 234, og bind 8, nr. 794 og 795, inkluderer å kutte av folks lemmer, brenne ut øynene deres og la dem dø av tørst. Se Bukhari, bind 9, nr. 117; bind 6, nr. 198 ovenfor, samt Fiqh us-Sunnah, bind 1, s. 133.

Muhammed ba Allah om tilgivelse for sine tidligere og fremtidige synder. Bukhari, bind 8, nr. 407, s. 269. Muhammed fikk tilgivelse for sine tidligere og fremtidige synder. Abu Dawud, bind 3, nr. 4945, s. 1380

Bukhari, bind 9, nr. 532 (s. 400) sier at Jesus i himmelen sa at Muhammeds tidligere og fremtidige synder var tilgitt av Allah. Tror en muslim at Jesus løy her, fordi Allah ikke trengte å tilgi noe?

Bukhari, bind 6, nr. 236, s. 201, sier at Muhammeds synder ble tilgitt i himmelen, men det er påfallende at det ikke nevnes noe om tilgivelse av noen av Jesu synder. Han trengte aldri å be om tilgivelse for synd, mens Muhammed måtte det.

Muhammed skalv ved tanken på sin pine i graven. Sahih Muslim, bind 1, nr. 1214, s. 290. Kanskje burde Muhammeds tilhengere også gjøre det. Se også Sunan Nasa’i, bind 2, nr. 1479, s. 281–282.

Spørsmål 22: I Matteus, Markus og Lukas finner den siste nattverden sted på den første dagen av påsken [faktisk ikke, men på det usyrede brøds høytid] (Matteus 26:17, Markus 14:12, Lukas 22:7). I Johannesevangeliet finner den [angivelig] sted en dag tidligere, og Jesus blir korsfestet på den første dagen i påsken [faktisk ikke, men på forberedelsesdagen til påsken] (Johannes 19:14).
A: Matteus 26:17, Markus 14:12 og Lukas 22:7 sier IKKE den første dagen i påsken, men snarere den første dagen i det usyrede brødets høytid. Det var torsdag, dagen da påskelammet ble slaktet, ikke fredag da påskelammet ble spist. Jesus ble ikke korsfestet på påskedagen, men Johannes 19:14 sier at han hang på korset på forberedelsesdagen til påsken. Når det gjelder den siste nattverden og korsfestelsen: når begynner en dag? For jødene begynte den ved solnedgang, og den siste nattverden og korsfestelsen fant sted på samme dag.

Spørsmål 23: Når brakte David paktkisten til Jerusalem? Før han beseiret filisterne, eller etter? (a) Etter (2. Samuelsbok 5 og 6). (b) Før (1. Krønikebok 13 og 14).
Svar: Paktkisten gjennomgikk to etapper på sin reise, og det egentlige spørsmålet er om den første etappen fant sted før kampen mot filisterne, etterpå, samtidig eller om tidspunktet ikke er spesifisert. Det er ikke noe problem når man først innser at tekststedene ikke nødvendigvis må være i kronologisk rekkefølge. Med mindre et tekststed overgår til det neste med «da» eller «deretter» eller noe lignende, kan hendelsene ha funnet sted samtidig eller i hvilken som helst rekkefølge.

Første etappe av reisen: David hentet arken fra Kirjat-Jearim, men etter at Ussa ble drept, etterlot han arken i huset til Obed-Edom fra Gat. (1. Krønikebok 13; 2. Samuel 6:1–11)

Kampene: Filisterne mobiliserte mot David og kjempet ved Baal-Perazim og deretter i Refaim-dalen. (1. Krønikebok 14; 2. Samuelsbok 5:20–25

Reisens andre etappe: David førte arken fra Obed-Edoms hus til Jerusalem. 1 Krønikebok 15:1–29; 2. Samuelsbok 6:12–18

2. Samuelsbok 6:1 inneholder ordet «igjen», men «igjen» betyr ikke nødvendigvis etter kampene. Det finnes heller ikke noe ord som angir tidsrekkefølge i 1. Krønikebok.

Spørsmål 24: Hva het kong Abijas mor? (a) Mikaia, datter av Uriel fra Gibea (2. Krønikebok 13:2). (b) Maaka, datter av Absalom (2. Krønikebok 11:20). Men Absalom hadde bare én datter, som het Tamar
Svar: Selv om 2. Krønikebok 11:20 ikke uttrykkelig sier at denne Maaka var den samme som Davids sønn, var det mest sannsynlig den samme personen.

I *735 Baffling Bible Questions Answered*, s. 137, står det at det hebraiske ordet for datter, *bet*, kan bety etterkommer, og at Maaka kan ha vært Absaloms barnebarn. I *Hard Sayings of the Bible*, s. 245, nevnes det også at 1. Mosebok 46:15 er et eksempel der «Leas sønner» betyr Leas etterkommere.

Det finnes minst tre enkle mulige løsninger som ikke innebærer noen kopieringsfeil.

Absalom -> Uriel -> Maaka Absalom hadde en sønn, Uriel, som bodde i Gibea, og som hadde en datter ved navn Maaka.

Uriel -> datter + Absalom -> Maaka Uriel, som bodde i Gibea, hadde en datter som giftet seg med Absalom. De fikk en datter som het Maaka.

Absalom -> datter + Uriel -> Maaka Absalom hadde en datter som giftet seg med Uriel, som bodde i Gibea, og de fikk en datter som het Maaka.

Spørsmål 25: Erobrede Josva og israelittene Jerusalem? (a) Ja (Josva 10:23, 40). (b) Nei (Josva 15:63).
Svar: Det er ikke nok å lese Bibelen; man må lese den nøye. Det er feil å hevde at Josva 10:23,40 sier at de erobret Jerusalem. Israelittene beseiret hærene i et slag, de fanget fem kanaanittiske konger i en hule, og de underla seg landet, men det finnes ingen vers i Josva som hevder at de erobret Jerusalem.

Spørsmål 26: Hvem var faren til Josef, Marias ektemann? (a) Jakob (Matteus 1:16). (b) Heli (Lukas 3:23).
Svar: Jakob var faren til Josef, og Heli var den nærmeste biologiske forfaren, Marias far. Lukas 3:23 sier at Jesus var sønnen – slik man trodde – til Josef. Dette står i den greske teksten, og spørsmålsstilleren har allerede stilt et lignende spørsmål i Spørsmål 3.

Spørsmål 27: Hvilken av Davids sønner stammet Jesus fra? (a) Salomo (Matteus 1:6). (b) Natan (Lukas 3:31).
Svar: Biologisk sett stammet Jesus fra Natan. Juridisk sett hadde Jesus rett til Davids slektslinje som den juridiske (ikke biologiske) sønnen til Josef, som var etterkommer av Salomo.

Spørsmål 28: Hvem var faren til Sealtiel? (a) Jekonja [Jekonja] (Matteus 1:12). (b) Neri (Lukas 3:27).

Svar: Det fantes flere personer som het Shealtiel og Zerubbabel.

I Matteus 1:12 lyder det: Josia (bestefar) -> Jekonja -> Shealtiel -> Serubbabel -> Abiud -> Eliakim

I Lukas 3:26–27 står det: Melki → Neri → Shealtiel → Serubbabel → Resa → Joannas → Juda → Josef

I 1. Krønikebok 3:15–17 lyder slektsregisteret: Josia -> Jojakim -> Jekonja -> Shealtiel og Pedaia. Det nevnes ingen barn til Shealtiel, men den neste i den kongelige slekten er Pedaia’s sønn Serubbabel.

Slektsregisterene til Maria og Josef var de samme frem til David, og deretter gikk de i forskjellige retninger. Etter det er det ingen likhet verken i forfedre eller etterkommere. Kanskje ble Shealtiel og Zerubbabel i Lukas oppkalt til ære for de stattholderne som er nevnt i 1. Krønikebok 3:15–17 og Matteus 1:12. Merk også at Lukas 3:26–27 nevner Juda og Josef, men dette var andre personer enn Juda, Jakobs sønn, Josef, Jakobs sønn, og Josef, Marias ektemann.

Spørsmål 29: Hvilken sønn av Serubabel var en forfader til Jesus Kristus? (a) Abiud (Matteus 1:13). (b) Resa (Lukas 3:27). Men de syv sønnene til Serubbabel er som følger: i. Mesullam, ii. Hananja, iii. Hasuba, iv. Ohel, v. Berekia, vi. Hasadja, viii. Jushabbesed (1. Krønikebok 3:19, 20). Navnene Abiud og Resa passer ikke inn noe sted.
A: Begge deler, fordi det, som det fremgår av det forrige svaret, fantes to menn ved navn Zerubbabel, så man bør ikke forvente at Rhesa dukker opp i 1. Krønikebok 3:19–20, siden sønnene i 1. Krønikebok 3:19 var sønnene til stattholderen Zerubbabel. Navnet Abiud bør stemme overens, så det kan enten være en skrivefeil i den greske teksten eller en skrivefeil i den hebraiske. En gjennomgang av Dødehavsrullene burde vise oss hva det er, bortsett fra at den eneste delen av 1. Krønikebok som er bevart i Dødehavsrullene, er 1. Krønikebok 7:24.

Spørsmål 30: Hvem var Usias far? (a) Joram (Matteus 1). (b) Amasja (2. Krønikebok 26:1).
Svar: Matteus inkluderte ikke alle generasjoner, men hoppet over noen, noe han kunne gjøre siden «far» også betyr forfader på gresk og hebraisk. 2. Krønikebok 22:1; 22:11; 24:27 og 26:1 viser at slektslinjen går Jehoram/Joram → Ahasja → Joas- > Amazia → Ussia. Igjen: «far» betyr «forfader», og Joram var forfaren til Ussia.

Spørsmål 31: Hvem var faren til Jekonja? (a) Josia (Matteus 1:11). (b) Jojakim (1. Krønikebok 3:16
Svar: Ordet «far» betyr ofte forfader, akkurat som ordet «sønn» ofte betyr etterkommer, slik som Jesus, Davids sønn. 1. Krønikebok viser oss at den gode kong Josias var Jekonias bestefar, og den onde Jojakim var hans far.

Spørsmål 32: Hvor mange generasjoner var det fra den babylonske eksilen til Kristus?
(a) Matteus sier fjorten (Matteus 1:17).
(b) Men en nøye telling av generasjonene viser at det bare er tretten (se Matteus 1:12–16).
Svar: Det er tre sett med 14 navn, men de kan ikke legges sammen, siden den første listen går fra Abraham og frem til og med David, mens den andre listen går fra David og frem til eksilet. Vi ville kanskje hatt et problem hvis Matteus hadde hevdet at det var 42 generasjoner, men Matteus sa aldri at summen var 42. Matteus nevnte antakelig i forbifarten tre sett med 14 navn som en huskeregel.

Spørsmål 33: Hvem var Shelahs far? (a) Kenan (Lukas 3:35–36). (b) Arfaksad (1. Mosebok 11:12).
Svar: Dette er nesten det samme svaret som på spørsmål 31. Far kan bety forfader, og sønn kan bety etterkommer.

Arfaksad var faren/forfaren til Sela i 1. Mosebok 10:24.

Lukas viser at Sela var en sønn/etterkommer av Kainan, som var en sønn/etterkommer av Arfaksad.

Spørsmål 34: På hvor mange dyr red Jesus inn i Jerusalem?
(a) Ett – et føll (Markus 11:7; jf. Lukas 19:35). «Da førte de føllet til Jesus og la klærne sine på det, og han satte seg på det.»
(b) To – et føll og et esel (Matteus 21:7). «De førte eselet og føllet fram og la klærne sine på dem, og han satte seg på dem.»

Svar: Det var to dyr til stede, et esel og hennes føll/avkom, slik Matteus 21:2–6 sier. Både Markus 11:7 og Lukas 19:35 sier at Jesus satte seg på føllet/avkommet. Som en sidebemerkning er den første personen som er kjent for å ha besvart denne påståtte motsetningen, Justin Martyr i «Dialog med Tryfon den jøde», kapittel 53, skrevet ca. 138–165 e.Kr.)

Spørsmål 35: Hvordan fant Simon Peter ut at Jesus var Kristus? (a) Gjennom en åpenbaring fra himmelen (Matteus 16:17). (b) Hans bror Andreas fortalte ham det (Johannes 1:41).
Svar: Peter hørte at Jesus var Kristus på grunnlag av den (begrensede) opplysningen fra sin bror Andreas i Johannes 1:41, men det var først senere, i Matteus 16:17, at Peter visste med sikkerhet at Jesus var Kristus, gjennom Den Hellige Ånds innskytelse.

Spørsmål 36: Tillot Jesus at disiplene hadde med seg en stav på reisen? (a) Ja (Markus 6.) (b) Nei (Matteus 10:9; Lukas 9:3).
Svar: Jesus kunne ha gitt forskjellige instruksjoner for ulike reiser. På den annen side kan det ganske enkelt være en skrivefeil, der kopiene vi har av Markus har erstattet «ikke» med «bare». På gresk er forskjellen mellom «bare» og «ikke» tilføyelsen av det to-bokstavers greske ordet ei.

Spørsmål 37: Trodde Herodes at Jesus var Johannes Døperen? (a) Ja (Matteus 14:2; Markus 6:16). (b) Nei (Lukas 9:9)
Svar: Ifølge Lukas 9:7 var Herodes forvirret, så han visste ikke hva han skulle tro. I Lukas 9:7–9 står det: «Da tetrarken Herodes hørte om alt som skjedde, ble han forvirret. For noen sa at Johannes var stått opp fra de døde, andre at Elia hadde vist seg, og atter andre at en gammel profet var stått opp. ’Jeg halshugget Johannes,’ sa Herodes, ’men hvem er denne mannen jeg hører slike ting om?’ Og han prøvde stadig å få øye på Jesus.»

I Matteus 14:2 sier Herodes til sine tjenere: «Dette er Johannes Døperen; han har stått opp fra de døde!». Markus 6:16 sier noe lignende: «Johannes, som jeg halshugget, har stått opp!» Husk at det ikke fantes tegnsetting i det greske originalteksten. Det som her vises som et utropstegn, kunne ha vært et spørsmålstegn.

Spørsmål 38: Kjente Johannes Døperen igjen Jesus før dåpen? (a) Ja (Matteus 3:13–14). (b) Nei (Johannes 1:32, 33).
Svar: Husk at Johannes Døperen og Jesus var fettere, så Johannes kjente allerede Jesus. Men Ånden bekreftet at Jesus var Messias under dåpen, i det øyeblikket da Jesus kom opp av vannet (Matteus 3:13-14). Johannes ville ikke ha sett denne bekreftelsen med mindre han hadde sett Ånden komme ned over Jesus som en due. Johannes 1:32, 33 beskriver ikke når Johannes så Ånden komme ned over Jesus. Det beskriver snarere at Johannes fortalte andre at han hadde sett Ånden komme ned over Jesus som en due. Siden Johannesevangeliet ikke spesifiserer når Jesus ble døpt, er det feil å si at Johannes hevder at dette skjedde etter dåpen.

Spørsmål 39: Gjenkjente Johannes Døperen Jesus etter hans dåp? (a) Ja (Johannes 1:32, 33). (b) [angivelig] Nei (Matteus 11:2).
Svar: Matteus 11:2 sier ikke at Johannes ikke lenger kjente igjen Jesus. Snarere var Johannes i en periode med tvil, og utfordret Jesus til å bevise for verden hvem han var.

Spørsmål 40: Hva sa Jesus ifølge Johannesevangeliet om å avgi vitnesbyrd om seg selv? (a) «Hvis jeg vitner om meg selv, er mitt vitnesbyrd ikke sant» (Johannes 5:31).
(b) «Selv om jeg vitner om meg selv, er mitt vitnesbyrd sant» (Johannes 8:14).

Svar: I Johannes 5:31 mente Jesus at hvis noen, inkludert ham selv, var det eneste vitnet til seg selv, ville vitnesbyrdet ikke bli ansett som gyldig i en upartisk domstol. Det er absurd å tro at Jesus sier at han nekter å hevde at han er Messias eller Guds Sønn.

På samme måte sier Jesus i Johannes 8:14 at selv om han er et vitne, er han ikke det eneste vitnet for seg selv; Faderen er også et vitne for ham. Dette vitnesbyrdet ble bekreftet av Jesu mirakler.

Spørsmål 41: Da Jesus kom inn i Jerusalem, renset han da tempelet samme dag?
(a) Ja (Matteus 21:12).
(b) Nei. Han gikk inn i tempelet og så seg rundt, men siden det var svært sent, gjorde han ingenting. I stedet dro han til Betania for å overnatte og kom tilbake neste morgen for å rense tempelet (Markus 11:1-17).
Svar: Jesus dro til Jerusalem med triumfinnmarsjen og overnattet der. Neste dag gikk Jesus inn i Jerusalem igjen og drev deretter pengevekslere ut av tempelet. Matteus 21:11-12 utelater tiden han brukte på å overnatte og gå inn i Jerusalem på nytt, men å utelate detaljer er ikke en feil.

Spørsmål 42: Evangeliene forteller at Jesus forbannet et fikentre. Visnet treet med en gang?
(a) Ja. (Matteus 21:19).
(b) Nei. Det visnet over natten (Markus 11:20).
(Inntil nå har jeg ikke forstått hvorfor Jesus forbannet fikentreet midt
våren?????)

Svar: Markus 13:28-29 viser at fikentreet symboliserte det jødiske folket, og fraværet av frukt symboliserer den manglende aksepten de fleste jødene ville ha overfor Jesus.

Jesus forbannet sannsynligvis fikentreet to ganger. Han forbannet det om morgenen en dag [mandag eller tirsdag] i Markus 11:12–14, og deretter dagen etter i Matteus 21:18–19a. Selv om det ikke står når visningsprosessen begynte, visnet det umiddelbart etter å ha blitt forbannet for andre gang i Matteus 21:19b–22. (se også Markus 11:20–25). Det var dette som skjedde med jødene. Nasjonen var under en forbannelse for å ha forkastet Jesus på Golgata, men man så ingen umiddelbare konsekvenser. Etter dette fulgte imidlertid en periode med uro mot romerne og jødisk forfølgelse av menigheten. Senere gjorde jødene opprør mot romerne, og Jerusalem ble ødelagt i år 70 e.Kr.

Fikentreet ble forbannet fordi det var et tegn på Israels folk, men det finnes mer informasjon her. Boken *Hard Sayings of the Bible*, s. 441–442, som henter informasjon fra en artikkel kalt «The Barren Fig Tree» av W.M. Christie, gir flere detaljer. Der står det at mot slutten av mars måned begynner det å komme blader på fikentrærne, og det vokser små knopper, kalt «taqsh» på palestinsk arabisk, på størrelse med grønne mandler. Disse faller av, siden de ikke er ekte fiken, men bøndene spiser dem likevel når de er sultne. Men hvis fikebladene kommer uten «taqsh», vil det ikke bli noen fiken.

Spørsmål 43: Da Paulus var på vei til Damaskus, så han et lys og hørte en stemme. Hørte de som var sammen med ham stemmen? (a) Ja (Apg 9:7). (b) Nei (Apg 22:9).
Svar: I Apg 9:7 hørte mennene som var sammen med Saulus/Paulus bare en lyd/stemme (Apg 9:7). Men i motsetning til Apg 22:9 hørte de ikke Hans stemme som talte til Saulus/Paulus. Folk kan høre en hørbar lyd uten å forstå ordene.

Spørsmål 44: Da Paulus så lyset, falt han til jorden. Falt også hans reisefølge til jorden? (a) Ja (Apg 26:14). (b) Nei (Apg 9:7).
Svar: Når folk faller til bakken, kan de senere reise seg opp igjen og stå der målløse.

Spørsmål 45: Forklarte stemmen der og da hva Paulus’ oppgaver skulle være? (a) Ja (Apostlenes gjerninger 26:16–18).
(b) Nei. Stemmen befalte Paulus å dra inn til byen Damaskus, og der ville han få vite hva han måtte gjøre. (Apg 9:7; 22:10).

Svar: Det er ingen motsetning mellom disse versene: Først følger de nevnte versene.

Apostlenes gjerninger 9:7 «Mennene som reiste sammen med Saulus, sto der målløse. De hørte stemmen, men så ingen.»

I Apg 26:16–18 taler Jesus til Saul: «Men reis deg og stå på beina. For jeg har vist meg for deg for å utnevne deg til tjener og vitne om det du har sett fra meg og det jeg vil vise deg. Jeg skal redde deg fra ditt eget folk og fra hedningene. Jeg sender deg til dem for å åpne øynene deres, slik at de kan vende seg fra mørket til lyset og fra Satans makt til Gud, for at de skal få syndenes forlatelse og en arv blant dem som er helliget ved troen på meg.»

Apostlenes gjerninger 22:10 «Stå opp og dra til Damaskus. Der skal du få vite alt det som er bestemt for deg.»

Apostlenes gjerninger 26:16–18 gir en så bred skisse av hvem Saulus fra Tarsus skal bli. Det finnes ingen detaljer om hva Saulus skal gjøre, bortsett fra at han på en eller annen måte skal åpne øynene deres og vende dem fra mørket til lyset. Nei, det ville ikke bare kreve læring i Damaskus, men syv års læring i Arabia før Paulus ville vite nøyaktig hva han skulle gjøre og hvordan han skulle gjøre det.

Spørsmål 46: Hva gjorde Judas med blodpengene han fikk for å forråde Jesus?
(a) Han kjøpte en åker (Apostlenes gjerninger 1:1)
(b) Han kastet alt inn i tempelet og gikk sin vei. Prestene kunne ikke legge blodpengene i tempelskatten, så de brukte dem til å kjøpe en åker for å begrave fremmede (Matteus 27:5).

Svar: Begge deler, selv om det første er indirekte. Judas kastet pengene inn i tempelet. Prestene brukte pengene til å kjøpe åkeren i Judas’ navn.

Spørsmål 47: Hvordan døde Judas?
(a) Etter at han kastet pengene inn i tempelet, gikk han sin vei og hengte seg (Matteus 27:5).
(b) Etter at han hadde kjøpt åkeren for prisen for sin onde gjerning, falt han hodestups og sprakk opp midt på, og alle hans innvoller strømmet ut (Apostlenes gjerninger 1:1).

Svar: Tillat meg å stille et grufullt spørsmål. Når en person har hengt seg, og hvis ingen tar ned liket, og ingen dyr tar det bort mens det henger fra et tre, hva skjer da med liket? Tror du det forblir intakt for alltid? – Selvfølgelig ikke.

Det er også mulig at Judas prøvde å henge seg over en klippe, men at han mislyktes fordi tauet røk.

Spørsmål 48: Hvorfor kalles åkeren «Blodåkeren»?
(a) [Angivelig] fordi prestene kjøpte det med blodpengene (Matteus 27:7–8).
(b) På grunn av Judas’ blodige død der (Apostlenes gjerninger 1:19).

Svar: Det er ingen motsetning mellom de to tekststedene.

Matteus 27:7-8 sier ikke at det var den eneste grunnen til at prestene kjøpte det med blodpenger. Matteus 27 sier: a) Judas hengte seg, b) det ble kjøpt med blodpenger, og c) det var et sted å begrave utlendinger.

Apostlenes gjerninger 1:19 sier bare at folket i Jerusalem hørte om a) at Judas døde, b) at det ble kjøpt med blodpenger, og derfor kalte de det Blodmarken.

Spørsmål 49: Ville Herodes drepe Johannes Døperen? (a) Ja (Matteus 14:5).
(b) Nei. Det var Herodias, Herodes’ kone, som ønsket å drepe ham.
Men Herodes [fryktet Johannes og] visste at han var en rettferdig mann og beskyttet ham (Markus 6:20).

Svar: Herodes var tvetydig i denne saken. Herodes ønsket Johannes drept, men han ville ikke fremstå som den som ønsket ham drept. Herodes kan ha fryktet Johannes av to grunner. Dersom Herodes bare hadde gjennomført en henrettelse som virket vilkårlig, ville folket ikke ha respektert Herodes i det hele tatt. Men også etter at Herodes hadde satt Johannes i fengsel for å få ham drept, kan Herodes ha fått kalde føtter. Hvis Johannes virkelig var en profet, hvordan ville Herodes da stå foran Gud? Herodias løste imidlertid alle Herodes’ problemer og nøling ved å få datteren sin til å få Herodes til å love å drepe Johannes Døperen. Det vil si at Herodias i det minste løste Herodes’ problemer i dette livet.

Spørsmål 50: Hvem var den tiende disippelen til Jesus på listen over de tolv?
a) Taddeus (Matteus 10:1-4; Markus 3:13-19).
(b) Judas, sønn av Jakob, er det tilsvarende navnet i Lukasevangeliet (Lukas 6:12-16).

Svar: Taddeus er den samme som Judas, sønn av Jakob, i Lukas 6:16 og Apostlenes gjerninger 1:13, på samme måte som Peter og Simon er den samme personen. Kanskje ønsket Taddeus etter korsfestelsen ikke å bli kalt Judas, på grunn av potensiell forveksling med Judas Iskariot. Judas er et hebraisk navn. Noen greske manuskripter nevner Thaddaeus, noen nevner «Lebbaeus», og noen nevner «Lebbaeus, kalt eller med tilnavnet Thaddaeus». I Asimovs Guide to the Bible, s. 908, står det at «Lebbaeus» er den greske formen av «Levi».

Spørsmål 51: Da Jesus kom inn i Kapernaum, helbredet han en hundreførers tjener. Kom hundreføreren personlig for å be Jesus om dette? (a) Ja (Matteus 8:5).
(b) Nei. Han sendte noen av de jødiske eldste og sine venner (Lukas 7:3, 6).

Svar: Hundrekapteinen sendte jødiske mellommenn; Matteus utelot sannsynligvis detaljene om mellommennene fordi han ikke ønsket å tilsløre det faktum at Jesus hjalp en ikke-jøde, ifølge The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 200. NIV Study Bible, s. 1453, legger til at på samme måte, da Pilatus pisket Jesus i Matteus 27:26, sier Matteus IKKE at Pilatus personlig pisket Jesus, men at han lot Jesus piske.

Spørsmål 52: Var det noen andre enn Jesus som steg opp til himmelen? (a) Nei (Joh 3:13).
(b) Ja. «Og Elia steg opp til himmelen i en virvelvind» (2. Kong 2:11).

Svar: Dette svaret krever en grundig forståelse av kristen teologi. Etter at de troende i Det gamle testamente hadde fullført sitt liv på jorden, kom de til å bo hos Gud i paradiset, også kalt Abrahams bryst i Lukas 16:22. Imidlertid kom ingen til den himmelen hvor Jesus nå er, før Jesus døde og sto opp igjen. Det var derfor Jesus sa til tyven på sin høyre side: «I dag skal du være med meg i paradiset.»

Spørsmål 53: Til hvem solgte midianittene Josef? (a) «Til ismaelittene» (1. Mosebok 37:2). (b) «Til Potifar, en av Faraos embetsmenn» (1. Mosebok 37:36).
Svar: Svaret burde være åpenbart. Jakobs andre sønner reiste ikke ned til Egypt, der Potifar bodde, på dette tidspunktet. De solgte Josef direkte til ismaelittene, som solgte ham videre til Potifar. Ismaelittene ønsket ikke Josef som slave; de var bare transportører som solgte ham videre til Potifar.

Spørsmål 54: Hvem brakte Josef til Egypt?
(a) Ismaelittene kjøpte Josef og «førte ham til Egypt» (1. Mosebok 37:25, 27).
(b) «Midianittene hadde solgt ham i Egypt» (1. Mosebok 37:36).
(c) Josef sa til brødrene sine: «Jeg er deres bror, Josef, som dere
solgte til Egypt» (1. Mosebok 45:4).

Svar: Selv om både «midianittene» og «ismailittene» kan være en skrivefeil, finnes det en annen forklaring. Midianittene og ismailittene var ikke adskilt fra hverandre, og de to begrepene ble brukt om hverandre. Selv i dag stammer araberne fra slektninger av kanaanittene som bodde i Bahrain og andre semittiske og hamittiske folk, samt andre forfedre som ikke nedstammer fra Ismael. Når araberne sier at de stammer fra Ismael, er det også noe sannhet i det, fordi disse folkene alle giftet seg inn i hverandres slekter. Dessuten hadde Abraham syv andre sønner med Ketura, og noen av disse var Midian, Saba og Dedan.

Når det gjelder c): Josefs brødre solgte ham til Egypt indirekte, gjennom de arabiske handelsmennene.

Spørsmål 55: Hvem drepte Goliat? (a) David (1. Samuelsbok 17:23, 50). (b) Elhanan (2. Samuelsbok 21:19).
Svar: Våre bevarte versjoner av 2. Samuelsbok 21:19 har tilsynelatende en kopieringsfeil, der de har utelatt uttrykket «Lahmi, broren til»

1. Krønikebok 20:5 sier at Elhanan drepte Lahmi, broren til Goliat.

Denne kopieringsfeilen er lett å spore, ifølge *Hard Sayings of the Bible*, s. 212–213, som gir en fullstendig hebraisk analyse.

Spørsmål 56: Hvem drepte Saul? (a) «Saul tok sitt eget sverd og kastet seg på det. . . . Slik
døde...« (1. Samuelsbok 31:4–6). (b) En amalekitt drepte ham (2. Samuelsbok 1:1–16).

Svar: Saul tok sitt eget liv. 2. Samuel 1:1–16 sier ikke at en amalekitt drepte Saul. Det viser snarere at en amalekitt hevdet overfor David at han hadde drept Saul. Amalekitten løy i håp om en belønning, men David lot ham i stedet henrette.

Spørsmål 57: Hvorfor lærer Det gamle testamente [angivelig] at det ikke finnes noe helvete, mens Det nye testamente lærer at det finnes? Begrepet «gradvis åpenbaring» forklarer ikke motsetningene i de bibelske tekstene.
Svar: Det gamle testamente lærer faktisk om helvete, om enn ikke like tydelig.

«Men du skal føres ned til dødsriket, til avgrunnens dypeste dyp.» Jesaja 14:15

«Hvem av oss kan bo sammen med en fortærende ild? Hvem av oss kan bo sammen med evige flammer?» Jesaja 33:14

Graven: Job 33:24; Salme 30:9

Esekiel 32:18–31 er en lang beskrivelse av dem som befinner seg i avgrunnen. Der står det om Farao, som allerede er i avgrunnen, at han skal se de andre der og finne trøst i sin store skare.

Jesaja 66:24 sier at ormen ikke dør og ilden ikke slukkes for dem som kjempet mot Gud.

Til slutt: Hvor lenge vil helvete vare? Ilden som Gud har tent mot dem som hater Ham, skal brenne for alltid. (Jeremia 17:4)

Spørsmål 58: Hvorfor lærer det meste av Det gamle testamente at det ikke finnes noe liv etter døden (se for eksempel Predikeren 9:5–6), mens senere skrifter i Det gamle testamente og Det nye testamente gjør det?
Svar: Det lærer ikke om et liv etter døden i graven slik islam gjør, men det lærer at det finnes et liv etter døden.

«Og mange av dem som sover i jordens støv, skal våkne, noen til evig liv, men andre til skam og evig forakt.» Dan 12:2

«Men Gud skal frelse mitt liv fra dødsriket, for han skal visselig føre meg til seg.» Sal 49:15

«Livets vei fører oppover for den vise, for at han skal unngå å gå ned til dødsriket.» Ordspråkene 15:24

Job 19:26-27 – «Selv etter at min hud er blitt ødelagt, skal jeg likevel i mitt kjød se Gud. Jeg skal se ham med egne øyne; mine øyne skal skue ham, og ikke som en fremmed. Hvordan lengter mitt hjerte i meg!»

Det finnes et sted for dem i livet etter døden, Job 26:6; Salme 139:8

I 2. Samuelsbok 12:23, da David sa at han ville gå til sin døde sønn, men at sønnen ikke ville komme tilbake til ham, antok David at sønnen fortsatt eksisterte, men ikke var utslettet.

David sa at han skal bo i Herrens hus for alltid i Salme 23:6

David profeterte at Gud ikke ville la hans [den Helliges] sjel bli i dødsriket i Salme 16:10.

Selv om den rettferdige tjeneren skulle bli drept, ville han se sine etterkommere i Jesaja 53:10–11:

(sitatene er hentet fra BSB)

Selv om Det gamle testamente ikke er like tydelig som Det nye testamente, mangler det i både Det gamle og Det nye testamente et annet begrep: pine for mennesker som fremdeles befinner seg i sine forråtnende lik på gravplassen, ifølge muslimsk teologi. Jeg beklager lengden på det følgende avsnittet, men dette er nødvendig for å kunne redegjøre tilstrekkelig for dette i muslimsk teologi.

Pinen i graven er et faktum. Sunan Nasa’i bind 2 nr. 1311 s. 199

Menneskene befinner seg først i graven. Deretter går de til himmelen eller helvete. Ibn-i-Majah, bind 5, nr. 4268, s. 500, 501

Alle muslimer, unntatt martyrer, blir dømt i gravene sine. Sunan Nasa’i, bind 2, nr. 2057, s. 533; Bukhari, bind 1, nr. 184, s. 126

Det er en viss pine for muslimer i gravene deres. Sunan Nasa’i, bind 2, nr. 2066, s. 536

Profetenes kropper lever i gravene sine, og de kan høre. Abu Dawud, bind 1, fotnote 514, s. 269

En natt så Muhammed at Moses ba i graven sin. Sunan Nasa’i, bind 2, nr. 1637, s. 1640

Muslimer i gravene sine hører lyden av folk som går. Sunan Nasa’i, bind 2, nr. 2054–2055, s. 531–532

Vantro blir straffet i gravene sine hvis familiene deres gråter over dem. Sunan Nasa’i, bind 2, nr. 1851–1862, s. 477–451

Muhammed hørte to døde bli plaget i gravene sine. Sunan Nasa’i, bind 2, nr. 2072A, bind 2, nr. 2072B, s. 539

En jødisk kvinne døde, og Muhammed sa at hennes slektningers klagesang plaget henne i graven. Ibn-i-Majah, bind 2, nr. 1595, s. 446

Jødene blir torturert i gravene sine. Sunan Nasa’i, bind 2, nr. 2063, s. 535

En jødisk kvinne skal angivelig ha sagt at folk ble torturert i graven fordi de hadde besudlet seg med urin. Sunan Nasa’i, bind 2, nr. 1348, s. 217

En person ble torturert i graven sin fordi han hadde besudlet seg med urin. Bukhari 1 nr. 215, 217 s. 141, 142; Ibn-i-Majah 1 nr. 347–349 s. 198–199

En jøde som forbød de andre jødene å skjære seg der urinen falt, ble straffet i graven. Abu Dawud 1 nr. 22 s. 6

At Muhammed legger en fersk kvist på en grav, kan være til nytte for de vantro døde. Sahih Muslim, bind 1, nr. 575, 576 og fotnote 496, s. 171–172

Selv Muhammed søkte tilflukt fra gravenes pine. Sunan Nasa’i, bind 2, nr. 2065, s. 535; bind 2, nr. 2069, s. 537; bind 2, nr. 2071, s. 538

«… hun hadde hørt Profeten søke tilflukt hos Allah fra straffen i graven.» Bukhari, bind 2, nr. 458, s. 258.

En jødisk kvinne fortalte enten Muhammed eller en muslimsk mann at de ville bli stilt for retten i graven. Sunan Nasa’i, bind 2, nr. 2068, s. 537

En jødisk kvinne sa til Muhammed: «Måtte Allah beskytte deg mot pine i graven.» Deretter ba Muhammed om beskyttelse mot pine i graven. Sunan Nasa’i, bind 2, nr. 1479, s. 281–282

Mohammed skalv ved tanken på sin pine i graven. Sahih Muslim 1 nr. 1214 s. 290

Måtte Allah beskytte deg mot gravens pine. Sahih Muslim, bind 2, nr. 1973, s. 428

Hos Banu al-Najjar tok muslimene over landet og gravde opp gravene til de vantro på jakt etter skatter. Abu Dawud 1 nr. 454 s. 118

Gravene til polyteister ble gravd opp, og stedet ble brukt til en moské. Sunan Nasa’i, bind 1, nr. 705, s. 444–445

Påstått mirakel der Muhammed fortalte hvilken grav som skulle graves opp for å finne skatter. Det er også tillatt for muslimer å grave opp gravene til ikke-muslimer hvis de kan oppnå en fordel ved det. Abu Dawud, bind 2, nr. 3082 og fotnote 2556, s. 878

Spørsmål 59: Hvorfor sier kirken at Gud ikke er forvirringens opphav (1. Korinterbrev 14:33), når mange bibelske avsnitt direkte motsier dette? Se 1. Mosebok 11:9; 2. Mosebok 14:24 og 23:27; 5. Mosebok 7:23 og 28:20,28; Josva 10:10.
Svar: Selv om det greske ordet i 1. Korinterbrev 14:33 ikke har samme betydningsspekter som ordet i Det gamle testamente, finnes det en mye enklere forklaring. Man må se på versets sammenheng, noe som i det minste innebærer å lese et par vers både før og etter de aktuelle versene. 1. Korinterbrev 14:33 handler om menighetssamlinger av troende. Dette gjelder ikke de som trosset Gud ved Babels tårn, den egyptiske hæren som forfulgte Moses, eller israelittenes fiender.

Spørsmål 60: Var Gud kjent under navnet Jahve før Moses (2. Mosebok 6:3), eller var han ikke det (1. Mosebok 4:26, 5:29, 9:24, 22:14, 27:20, 27:27, 28:20–21)?
Svar: Først en bemerkning som ikke er en del av svaret, og deretter selve svaret. På den ene siden: Siden Moses skrev 1. Mosebok i sin egen tid, ikke Jakobs, kunne Moses bruke hvilket navn han ønsket. For eksempel skriver folk riktig nok at Columbus oppdaget Amerika, selv om Columbus ikke kjente navnet «Amerika». Se *When Critics Ask*, s. 68–69, for mer informasjon. Dette alene forklarer alle unntatt 53 steder, som er direkte sitater eller lignende.

Svaret er at 2. Mosebok 6:3 ikke sier at de ikke var kjent for Abraham, Isak og Jakob.

For det andre (dette utelukker 5 av de 53 passasjene):

2. Mosebok sier ikke at de ikke var klar over Guds guddommelige navn. Det står bare: «Jeg viste meg … men ved Mitt navn, HERREN [Yahweh], gjorde Jeg Meg ikke kjent for dem.» Selv om Gud talte til eller viste seg for Abraham, Isak og Jakob minst (8, 1, 6) 15 ganger, viste Gud seg aldri for disse mennene på en spesiell måte knyttet til sitt guddommelige navn, slik Gud viste seg for Moses. Faktisk, da Jakob ba om et navn etter brytekampen i 1. Mosebok 32:29, fikk Jakob bevisst ikke noe svar.

Spørsmål 61: Var loven gitt av Jahve fullkommen (Salme 19:7), eller var den ikke det (Hebreerne 8:6–?
Svar: David sa at Guds lov var fullkommen fordi den var god og det Gud ønsket. Hebreerbrevet 8:6– sier IKKE at det var noe som manglet i det loven påbød å gjøre (og ikke gjøre). Hebreerbrevet viser snarere at loven manglet kraft til å forandre menneskets hjerte. Det var bra at prestene brakte offer, men lovens maktesløshet ble symbolisert ved at de måtte bringe ofrene om og om igjen.

Spørsmål 62: Hvorfor kan de seks beretningene om oppstandelsen [angivelig] ikke forenes? (Se
Matteus 28, Markus 16, Lukas 24, Johannes 20–21, Apostlenes gjerninger 1:3–12, 1. Korinterbrev 15:3–8.) Paulus sier at uten oppstandelsen er den kristne troen forgjeves (1. Korinterbrev 15:14). Hvordan kan de bibelske beretningene i det hele tatt være uenige om en så viktig fortelling?

Svar: De trenger ikke å «forenes», fordi de allerede passer fint sammen. Her er en rekkefølge for disse 25 hendelsene. Tallene refererer til hendelser som må skje i en bestemt rekkefølge, mens bokstaver som a, b, c refererer til hendelser som kan skje i hvilken som helst rekkefølge. De uthevede ordene angir markører for tid, rekkefølge og sted.

Etter at Jesus sto opp fra de døde: Mt 28, Mk 16, Lk 24, Joh 20–21

————————————————————

R1a. Da sabbaten var over, begynte Maria Magdalena, den andre Maria [Jakobs mor], Salome og kvinnene å reise til graven. Mt 28:1b; Mk 16:1–3; Lk 24:1; Joh 20:1

R2a. Det skjedde et jordskjelv da engelen kastet steinen bort. Vaktene ble som døde. Mt 28:2–4

R2b. Engelen kastet steinen bort. Mk 16:4; Lk 24:2

R1b. Ingen lik ble funnet, og to «menn» snakker til kvinnene. Luk 24:3-8; Joh 20:2

R3. Den morgenen da Jesus sto opp, viser en engel seg for kvinnene og ber dem si til disiplene at de skal dra til Galilea. Mt 28:5-7; Mk 16:5-8

R4a. Mens kvinnene skyndte seg tilbake, viste også Jesus seg for kvinnene og ba dem si til disiplene at de skulle dra til Galilea. Mt 28:8-10

R4b1. Da kvinnene kom tilbake fra graven, trodde ikke disiplene på dem. Luk 24:9-11

R4b2. Peter og Johannes løper til graven, og Johannes kommer dit først. Luk 24:12; Joh 20:3-9

R4b3. Deretter vender disiplene tilbake til sine hjem [i Jerusalem]. Joh 20:10

R4c. Vaktene forteller det til prestene; prestene bestikker dem. Mt 28:11-15

R4d. Mens Maria gråt, viste to menn seg for Maria Magdalena, og deretter Jesus. Mk 16:9-11; Joh 20:11-18

R5. Samme dag, på veien til Emmaus, viser Jesus seg for to disipler (ikke blant de elleve disiplene). Han blir hos dem til kvelden. Mk 16:12; Lk 24:13-29

R6. Umiddelbart skyndte de to disiplene seg tilbake til Jerusalem (7 miles unna) og fortalte det til de 11 disiplene. Mk 16:13; Lk 24:33-35

R7. I Jerusalem, om kvelden samme dag som Jesus sto opp fra de døde, mens de to snakket med disiplene, viste Jesus seg for første gang for ti disipler. Joh 20:19–23

R8. De andre disiplene forteller Tomas at de har sett Jesus. Joh 20:25

R9. Åtte dager senere viser Jesus seg for andre gang for de elleve disiplene, inkludert Tomas. Mk 16:14; Joh 20:19,26-31

R10. Jesus viser seg for dem (for tredje gang) ved Tiberias-sjøen [Galilea]. De fanger 153 fisk. Mt 28:19-20; Joh 21:1-14.

R11. Tre ganger spør Jesus Peter om han elsker ham. Joh 21:15-23

R12. I Galilea viser Jesus seg for disiplene og gir dem misjonsbefalingen. Mt 28:16-20; Mk 16:15-18

R13. De vender tilbake til Jerusalem, hvor de enten blir der eller i Betania, en forstad.

R14. Mens de spiser, befaler Jesus dem å bli i Jerusalem inntil de mottar kraft fra det høye. (Luk 24:49; Apg 1:4). De adlyder dette befalingen. Luk 24:52

R15. Jesus fører dem til Betania, en forstad til Jerusalem på skråningen av Oljeberget. Luk 24:50

R16. Førti dager etter oppstandelsen (Apg 1:3) stiger Jesus opp til himmelen i skyene. Mk 16:19; Luk 24:50–51; Apg 1:9–11

R17a1. Da de kom tilbake til Jerusalem, holdt apostlene seg i tempelet. Luk 24:52-53

R17b. De 11 apostlene velger Matthias til å erstatte Judas. Apg 1:15–26

R18. I Jerusalem på pinse (50 dager etter påsken) blir apostlene fylt av Den Hellige Ånd. Apg 2

R19. Etter dette reiser apostlene fritt rundt. Markus 16:20

Spørsmål 63: Hvorfor ble disiplene overrasket over Jesu oppstandelse, når Jesus gjentatte ganger hadde fortalt dem at de kunne forvente den? (Se Matteus 16:21, 17:22–23, 20:17–19, Markus 9:31, 10:34, Lukas 9:22, 18:33.) En engel minnet til og med kvinnene om at Jesus hadde fortalt dem om sin forestående oppstandelse (Luk 24:6-7). Hvordan kan det ha seg at kvinnene husket hans ord (Luk 24), men ikke disiplene (Joh 20:9, Luk 24:12)? Selv Jesu fiender husket at han hadde forutsagt at han skulle stå opp igjen (Matt 27:63).
A: Hvis jeg var en disippel som hadde fått vite dette, ville jeg absolutt ikke vært likegyldig overfor å se Jesus stå opp fra de døde. Ville ikke du også vært forbløffet?

Spørsmål 64: Hvorfor lærer Jesus [angivelig] frelse gjennom gjerninger i de synoptiske evangeliene, mens Johannes fremstiller ham som en som lærer frelse gjennom tro?
Svar: Lukas gjør det stikk motsatte av å lære om frelse gjennom gjerninger i lignelsen om den fortapte sønnen i Lukas 15:11–32. Matteus lærer ikke bare at det er Guds gavmildhet, ikke våre gjerninger, i Matteus 20:1–16 (lignelsen om arbeiderne i vingården). Jesus gjør også noe mer subtilt i Matteus. I Matteus 5–6 sier Jesus at hvis du skal leve fullkomment, er det dette du må gjøre. Etter at disiplene spør: «Hvem kan da bli frelst?», viser Jesus frelse gjennom Guds tilgivelse. Matteus lærer om frelse ved nåde i Matteus 9:12; 18:23–35 osv. Siden «Menneskesønnen kom ikke for å bli tjent, men for å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange », kan det ikke være frelse for dem som fortjener det, siden Jesus må løskjøpe oss.

Som i det neste svaret lærer Johannes 14:15–24 at de som virkelig elsker Gud, vil adlyde ham. Verken Johannes eller de andre evangeliene sier imidlertid at vår lydighet eller våre gjerninger er en kilde til eller årsak til vår frelse.

Spørsmål 65: Hvorfor lærer ikke Johannes i sitt evangelium at det er nødvendig å omvende seg fra våre synder, siden han sier at hans evangelium ble skrevet nettopp for å vise folk hvordan de kan bli frelst (Johannes 20:31)?
Svar: I enda større grad enn de andre evangeliene lærer Johannesevangeliet at hvis du virkelig elsker Gud, vil du adlyde Ham. Den som ikke elsker Gud, vil ikke adlyde Ham (Joh 14:15–24). Ulike forfattere brukte ulike ord for å få frem det samme poenget.

Spørsmål 66: Hvorfor er naturen og utøvelsen av de to sakramentene – dåpen og nattverden – så tvetydig beskrevet i Bibelen, og en kilde til uenighet blant kirkene?
Svar: Jeg antar det er litt som når jeg leser muslimske kommentatorer som sier at kvinnelig omskjæring, bønnetider og vilkår for skilsmisse er temaer for debatt blant retningene innen sunni-islam fordi de ikke er definert i Koranen.

Dåpen er klar når man først forstår meningen bak den. Dåpen finner sted når en person blir en del av Guds familie. Noen mener at en person blir en del av Guds familie ved å bli født av menneskelige foreldre. Andre (inkludert meg selv) sier at det kommer til uttrykk når folk tror. De som tilhører den første kategorien, har imidlertid en iboende motsetning. De må skille mellom dem som tror og er en del av Guds familie, den usynlige kirken, og dem som ikke tror, men som på en eller annen merkelig måte likevel er en del av Guds familie, den usynlige kirken. Nattverden feires til minne om Jesus og hans offer, ifølge Jesus selv. Den katolske kirken har også lært at brødet og vinen faktisk blir til legeme og blod (og lutheranismen har videreført denne troen i modifisert form). Ved å ikke forstå Jesu metafor, må de tro at Jesus ved den opprinnelige siste nattverden hadde to forskjellige legemer i samme rom samtidig. Dermed er det klart for dem som ikke har ekstra forutsetninger.

Spørsmål 67: Hvorfor følte forfatterne av Det nye testamente seg fri til å feilsitere og feiltolke Det gamle testamente og blande sammen vers? (se Matteus 3:3 mot Jesaja 40:3; Matteus 12:17–21 mot Jesaja 42:1–4; Matteus 13:35 mot Salme 78:1–3; Apostlenes gjerninger 2:16–21 mot Joel 2:28–32; Apostlenes gjerninger 7:43 mot Amos 5:25–27; Romerne 3:4 mot Salme 51:4; Romerne 9:33 mot Jesaja 28:16 og 8:14; Romerne 10:6–8 mot 5. Mosebok 30:12–14; Romerne 11:9–10 mot Salme 69:22–23; Romerne 11:26–27 kontra Jesaja 59:20–21; 1. Korinterbrev 2:9 kontra Jesaja 64:4; 1. Korinterbrev 3:20 kontra Salme 94:11; 1. Korinterbrev 15:54–55 kontra Jesaja 25:8 og Hosea 13:14. )
A: Å omskrive er ikke det samme som å sitere feil. Noen ganger kan det ha vært deres praksis å sette vers sammen og bare henvise til den mest kjente kilden. Dette var ikke bare deres praksis, men en «midrashisk» praksis blant jødene. Matteusevangeliet var sannsynligvis skrevet primært til et jødisk publikum, og Matteus brukte de litterære stilene som de var vant til. Andre forfattere brukte jødiske litterære stiler i mindre grad, og selvfølgelig var Paulus utdannet som fariseer.

Spørsmål 68: Hvorfor brukte evangelistene Septuaginta, en underlegen oversettelse av Det gamle testamente? (Matteus 3:3; Lukas 4:17–21; Apostlenes gjerninger 7:43; Apostlenes gjerninger 15:17; Romerne 10:11) Unnlot Den Hellige Ånd å inspirere dem med den mer nøyaktige hebraiske teksten, den som er akseptert i dag?
Svar: Dødehavsrullene har vist at Septuaginta noen ganger lå nærmere den gamle teksten enn den masoretiske teksten, selv om den masoretiske teksten i de fleste tilfeller lå nærmere. De øvrige bøkene ble skrevet på gresk, og forfatterne brukte ofte den greske Septuaginta. Det er imidlertid meningen som er viktig, ikke de eksakte ordene. Forresten aksepterer vi ikke den masoretiske teksten blindt i dag. Selv om den er ganske god, vil vi legge større vekt på Dødehavsrullene. Det er bare det at det i de fleste tilfeller ikke er noen vesentlig forskjell.

Spørsmål 69: Hvorfor tok Matteus og Peter passasjer fra Det gamle testamente ut av sammenhengen for å gjøre dem til profetier, når forfatteren av Det gamle testamente aldri antydet at de var profetiske (for eksempel Apostlenes gjerninger 1:20 kontra Salme 69:25)?
Svar: Apostlenes gjerninger 1:20 refererer til en som forrådte og forfulgte Guds utvalgte. Salme 69:25 kan være en generell henvisning til alle som forfølger Guds folk. Salme 69:25 kan altså gjelde mange som forfølger Guds folk.

Spørsmål 70: Hvorfor siterte Markus [angivelig] feil fra en profet i Det gamle testamente (Markus 1:2)? (Denne feilsiteringen finnes i den kritiske teksten, men ikke i Textus Receptus, noe som illustrerer at den tidlige kirken var villig til å endre de hellige skriftene for å fjerne vanskeligheter.) Hvordan kan vi stole på at Markus forklarer profetiene i Det gamle testamente for oss, hvis han til og med tar feil om kilden?
Svar: På den ene siden stammer Markus 1:2–3 faktisk fra to profeter, Malaki 3:1 og Jesaja 40:3, og bare den mest fremtredende profeten er nevnt, nemlig Jesaja.

På den andre siden er dette ikke et «Textus Receptus»-spørsmål, for selv om mange tidlige manuskripter nevner Jesaja ved navn, gjør andre det ikke. Spesielt nevnes ikke Jesaja i den bysantinske manuskriptfamilien, samt i Alexandrinus, den opprinnelige bohairiske koptiske teksten, den etiopiske, den armenske og andre.

Spørsmål 71: Hvorfor siterer Judas den ikke-kanoniske Enoks bok som en profeti (Judas 14–15)? Unnlot Den Hellige Ånd å inspirere Judas til å innse at Enoks bok ikke ville bli akseptert i kanon?
A: Judas sa ikke at han siterte Enochs bok; han sa snarere at han siterte mannen Enoch. Enochs bok er en blanding av sannhet og feil. Den er også en sammensatt bok, bestående av minst fem deler. Dette sitatet er hentet fra den første og eldste delen av boken. Hvis Enoch faktisk sa dette, tar ikke det faktum at sitatet finnes i en sammensatt bok bort profetiens sannhet.

Spørsmål 72: Hvorfor siterer Matteus 2:23 en profeti fra Det gamle testamente som ikke finnes? Brukte Matteus også ikke-kanoniske skrifter?
Svar: Matteus sier: «Han skal kalles nasareer». Det gamle testamente (i likhet med Koranen) ble opprinnelig skrevet uten konsonanter, og ordene «nasareer» og «gren» er identiske på hebraisk uten vokaler. Jesus ble profetert som «grenen» i Det gamle testamente i Jesaja 11:1, Jeremia 23:5, 33:5 og sannsynligvis Sakarja 6:12. Sakarja 3:8 er også svært interessant.

Spørsmål 73: Hvorfor tilskriver Matteus et sitat om pottemakerens åker til Jeremia, når Jeremia ikke har noe slikt avsnitt, og det nærmeste i Det gamle testamente er Sakarja (Matteus 27:9–10; Sakarja 11:12)?
Svar: Først hva versene sier, og deretter et par svar.

Matteus 27:9-10 sier a) 30 sølvpenger, b) fastsatt av Israels folk, c) brukte sølvet til å kjøpe pottemakerens åker, d) slik Herren befalte meg.

Sakarja 11:12-13 nevner a) 30 sølvstykker, b) fastsatt av dem som betalte ham, c) kastet til pottemakeren. Det er ingen omtale av noen åker, eller at det var slik Herren hadde befalt ham.

Jeremia 32:6-8 nevner kjøpet av åkeren, slik Herren hadde befalt ham.

Kristne har minst fire svar.

Skrivefeil vedrørende Sakarja – Det kan ha vært en skrivefeil knyttet til Sakarja. (Johannes Calvin mente dette.) Selv om Calvin ikke kunne ha visst dette på sin tid, er det faktisk slik at noen greske manuskripter nevner Sakarja i stedet for Jeremia, og i noen av dem forekommer ingen av navnene.

Oversettelsesfeil: Papias, en disippel av apostelen Johannes, skriver at Matteus opprinnelig skrev sitt evangelium på hebraisk. Hvis dette stemmer, og det ble oversatt til gresk, kan denne detaljen ha blitt endret da.

En uregistrert profeti fra Jeremia. Sakarja 1:4 siterer selv Jeremia 18:11. Sakarja 7:7 nevner at han gjengir ord fra tidligere profeter. Dette nevnes i «Difficulties in the Bible», s. 139.

En «testimonia-kjede»: En midrasjisk praksis var å sitere ulike profetier og knytte dem sammen. Ikke bare kan dette være det som kalles en «testimonia-kjede», men det er heller ikke uten presedens, ettersom Markus 1:1 sannsynligvis også er en testimonia-kjede.

Spørsmål 74: Hvorfor ble ikke Tyrus ødelagt av Nebukadnesar slik Esekiel profeterte (Esekiel 26)? Da byen ble ødelagt av Aleksander den store, hvorfor forble den ikke øde slik Esekiel hadde profetert? (Se Esekiel 26:14, 27:36, 28:19; Wallace B. Fleming, The History of Tyre, Columbia University Press, 1915, s. 64.)
Svar: Byen Tyrus på fastlandet ble fullstendig jevnet med jorden av Nebukadnesar. Under den 13 år lange beleiringen flyktet imidlertid innbyggerne i Tyrus og gjenoppbygde byen på en øy overfor fastlandet. Det er derfor det oppstod et paradoks: Selv om Nebukadnesar skulle erobre byen, sier Esekiel 29:17–18 at Nebukadnesar ikke ville få noen belønning fra plyndringen.

Øybyen ble senere ødelagt av Aleksander den store, og byen ble aldri gjenoppbygd. Det ble lagt ut fiskegarn der, og faktisk forsvant øya enda senere, erstattet av en halvøy som hadde sin grunnmur i den veifyllingen som Aleksander hadde bygget.

Spørsmål 75: Hvordan kan det ha seg at Jesaja profeterte om en midlertidig ødeleggelse av Tyrus, mens Esekiel profeterte om en permanent ødeleggelse (Esekiel 26:14,21; 27:36; 28:19 sammenlignet med Jesaja 23:13-1)?
Svar: Fordi det skjedde mer enn én ødeleggelse av Tyrus, og til slutt fantes det to steder som het Tyrus. I Jesaja ble det profetert (og oppfylt) at den

midlertidig ødeleggelse av fastlandsbyen Tyrus under Nebukadnesar. Legg merke til detaljene i Jesaja 28:19.

Esekiel 26:3-14 har en chiastisk struktur, med noen unntak. I en perfekt chiastisk struktur er hver tanke plassert parallelt i symmetrisk form. Endringene i pronomenene på hebraisk er viktige her.

Esek 26:3 Mange nasjoner skal dra i krig mot Tyrus

..Esek 26:4 De skal ødelegge Tyrus’ murer og tårn.

… Esek 26:4,5 Jeg [Gud] skal gjøre Tyrus til en bar klippe, et sted å spre fiskegarn.

……Esek 26:6 Hennes bosetninger på fastlandet skal bli plyndret.

……..Esek 26:7 Nebukadnesar av Babylon skal dra i krig mot Tyrus

……Esek 26:8 Han [Nebukadnesar] skal plyndre bosetningene deres på fastlandet.

..Esek 26:8,9 Han skal rive ned murene og tårnene

..Esek 26:10,11 Hans hester skal rykke inn gjennom Tyrus’ porter og drepe noen av folket.

Esek 26:12 De vil plyndre rikdommene og ta byttet. De vil rive ned murene dine og kaste mursteinene i havet.

Esek 26:13 Jeg [Gud] skal gjøre slutt på sangene deres.

… Esek 26:14 Jeg [Gud] skal gjøre Tyrus til bar klippe, et sted å spre fiskegarn.

Som en sidebemerkning: Septuaginta bevarte pronomenene riktig frem til vers 12. Deretter brukte den «han» der den burde ha brukt «de» to ganger og «jeg» [Gud] én gang.

2. Hva ble profetert:

Profetien består av tre deler: mange nasjoner (de), Gud (jeg) og Nebukadnesar (han).

Mange nasjoner vil komme, plyndre Tyrus, ødelegge Tyrus’ murer og kaste ruinene i havet.

Gud vil gjøre Tyrus til en bar klippe, et sted å spre fiskegarn, og sette en stopper for deres sanger (den tyriske kulturen).

Nebukadnesar vil komme, plyndre byen på fastlandet, ødelegge murene og tårnene og drepe noen av innbyggerne.

3. Det som ikke ble profetert:

Det nevnes aldri at Nebukadnesar skal gjøre noe med øya, eller hvilken nasjon Gud skal bruke for å gjøre øya til et sted for å spre fiskegarn. Det var de mange nasjonene – «de» – som fikk byttet, mens Nebukadnesar bare tok bosetningene på fastlandet.

4. Hva som skjedde:

Assyrerne forsøkte, før Esekiels profeti, uten hell å erobre byen på fastlandet i 726/724 f.Kr. i fem år. De prøvde igjen og mislyktes i 664 f.Kr.

Nebukadnesar, konge av Babylon, beleiret Tyrus i 13 år fra 586/585 til 573 f.Kr. De lyktes i å ødelegge byen på fastlandet. Tyrerne i Gamle Tyrus flyttet imidlertid til den allerede eksisterende Nye Tyrus på øya (700–750 meter bred) overfor byen på fastlandet. Den tyriske flåten hindret babylonerne i å angripe øybyen.

Aleksander den makedonske erobret byen på fastlandet, og han brukte ruinene til å bygge en 200 fot (60 meter) bred fylling (kunstig landbro) som var en halv mil lang (600–750 meter) og forbant fastlandsbyen med øybyen, og etter syv måneder erobret han øybyen i 332 f.Kr. Encyclopedia Britannica nevner at han ved erobringen av Tyrus brukte skip fra mange nasjoner: Sidon, Kypros, Rhodos, Mallus, Soli, Lykia og selvfølgelig Makedonia. Alexanders hær drepte 8 000 mennesker i første omgang, 2 000 ble senere korsfestet, og de resterende 30 000 ble gjort til slaver. (I «The Anchor Bible Dictionary», bind 6, s. 687, står det at 6 000 ble drept i første omgang, 2 000 korsfestet senere, 30 000 solgt som slaver og 15 000 reddet av sidonierne.)

Se *Encyclopedia of Bible Difficulties*, s. 276–278, og *The Bible Knowledge Commentary: Old Testament*, s. 1279, for mer om hvordan «han/de» indikerer en ødeleggelse i to faser. *735 Baffling Bible Questions Answered*, s. 187, minner oss om at tidsaspektet ved denne tofasede ødeleggelsen ikke ble spesifisert. Se også *When Critics Ask*, s. 287, for mer informasjon.

Spørsmål 76: Hvorfor var det ikke en 40-årsperiode i Egypts historie da hele landet var tomt for mennesker og dyr, slik det ble profetert i Esekiel 29:11–12?
Svar: Esekiel 29:11–12 sier bare at Egypt fra Migdol til Aswan, på motsatt side av Elefantineøya og (grensende til Kush), skulle ligge øde i 40 år. Migdol ligger sannsynligvis i Nildeltaet. Vi har ingen dokumenter fra Egypt fra perioden etter den babylonske erobringen (568 f.Kr.) og frem til etter at perserne erobret Babylon i 539 f.Kr. Generelt sett tillot perserne folk i eksil å vende tilbake til sine hjemland. Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 6, s. 891–892 for mer informasjon.

Spørsmål 77: Da Adam og Eva spiste av den forbudte frukten, hvorfor løy Gud om hva konsekvensen ville bli (1. Mosebok 2:17) (Noen moderne oversettelser mildner Yahwehs uttalelse om at Adam skulle dø «den dagen», og skjuler dermed problemet), mens slangen fortalte sannheten (1. Mosebok 3:5, 22)?
Svar: Når begynte straffen og dødsprosessen? Den begynte den dagen, da de spiste av den forbudte frukten. For øvrig sier også ortodoks sunnimuslimsk teologi at Adam og Eva ikke døde den dagen, men at deres synd hadde langsiktige konsekvenser for dem og deres barn.

«Det som drev dere ut av paradiset, var synden til deres far Adam.» Sahih Muslim 1:380 s. 132

Arvesynden basert på Adam, med omtale av tilbedelse av andre enn Allah og drap. Bukhari, bind 4, nr. 551–552, s. 347–348

Adam delte ansvaret for hver eneste sjel som blir urettmessig drept. al-Tabari, bind 1, s. 315

Eva var opprinnelig intelligent; Allah gjorde henne dum etter syndefallet. al-Tabari, bind 1, s. 280, 281

På den annen side kranglet Adam i himmelen med Moses om at han ikke hadde skylden for menneskets fall, fordi Gud hadde forutbestemt det. Så i himmelen la Adam skylden på Gud! Bukhari, bind 8, nr. 611, s. 399; bind 9, nr. 606, s. 448–4499; Sahih Muslim, bind 4, nr. 6411, 6412, s. 1396; Ibn-i-Majah, bind 1, nr. 80, s. 47–48; Abu Dawud, bind 3, nr. 4684–4686, s. 1317–1318

Adam var ulydig mot Gud og spiste av treet. Bukhari, bind 6, nr. 236, s. 199; al-Tabari, bind 1, s. 275

Adams omvendelse ble imidlertid godtatt. Sunan Nasa’i, bind 2, nr. 1433, s. 259

Spørsmål 78: Hvorfor ble ikke Lot fordømt for å ha gitt bort døtrene sine til å bli misbrukt av mennene i Sodoma (1. Mosebok 19:8)? Bibelen kaller ham faktisk rettferdig (2. Petersbrev 2:7)!

Svar: Lot hadde bodd i Sodoma i lang tid, og han visste sannsynligvis at mennene på ingen måte ville ha døtrene hans (som allerede var gift med menn fra Sodoma). Lot prøvde trolig å vinne tid. Det rettferdiggjør likevel ikke tilbudet hans. Jeg tror han var en desperat mann på det tidspunktet, og hans følelse av desperasjon fikk ham til å synde i stedet for å stole på Gud da. Lot var ikke syndfri, men han levde generelt et rettferdig liv, og jeg tror han angret og ble tilgitt for dette.

Bibelen godtar ikke Lots handling her; den bare gjengir den. Hvis Bibelen bare var «propaganda», ville man forvente at den gjengav alt det positive og aldri nevnte noe negativt. Men Bibelen er ikke propaganda, men Guds sanne ord, og den forteller ærlig om menneskers liv, med alle feil og mangler.

Spørsmål 79: Hvordan kan kristne hevde at den første grunnlovstilleggets garanti om religionsfrihet er basert på jødisk-kristen etikk, når 5. Mosebok 13:6–10 og 17:2–7 direkte motsier dette?
Svar: Du har kanskje et gyldig poeng her. 5. Mosebok 13:6–10 og 17:2–7 gjaldt under det gamle testamentets teokrati. Det nye testamentet viser ingen tvang, men det er ikke riktig å si at akkurat denne garantien er en jødisk-kristen etikk.

Spørsmål 80: Hvordan kan det å bli angrepet av en bjørn i det hele tatt være en rettferdig straff for å ha kalt noen stygge ting (2. Kongebok 2:23–24)? Står ikke dette i strid med Guds eget påbud om «øye for øye, tann for tann»?
Svar: Nei, det er fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Elisa motsatte seg ikke Guds bud, fordi Elisa ikke drepte noen. Det var ikke Elisa, men Gud som sendte bjørnene for å drepe gjengen med ungdommer som konfronterte profeten.

2. Det hebraiske ordet for «ungdom» kan her bety personer opp til rundt 20 år. Josef var en «ungdom» i 1. Mosebok 37:2, og det samme var soldatene i Abrams hær i 1. Mosebok 14:25.

3. Ungdomsgjenger kunne være voldelige den gang, akkurat som i dag.

4. Men siden du tok opp en hellig bok som godkjenner et drap, bør du kanskje se på historien om al-Khidr/Khadr i sura 18:63–82. Han var en morder, omtalt som en som gjorde det rette, og som var klokere enn Moses, ifølge Bukhari bind 1:124 s. 92 og Abu Dawud bind 3 nr. 4688–4690 s. 1319.

Spørsmål 81: Hvorfor er Moses, Esra, Jesus og Paulus [angivelig] alle uenige om ekteskap og skilsmisse? Moses tillot skilsmisse, Jesus forbød det, men tillot det også, Paulus tillot det, og Esra påbød det faktisk for å blidgjøre Gud (Esra 10). Hvordan skal en ærlig kristen vite hva han skal gjøre på dette området?
Svar: La meg stille et svært likt spørsmål på en måte som muslimer forstår, og deretter svare på spørsmålet knyttet til Bibelen. Hvorfor var Muhammed uenig med Muhammed om midlertidig ekteskap (mu’tah)? Muhammed tillot midlertidig ekteskap, det vil si et ekteskap som automatisk ville opphøre etter en bestemt tid, for eksempel en uke, en måned osv. Deretter forbød Muhammed (på en tilsynelatende ikke særlig klar måte) midlertidig ekteskap ved Khaibar. (Bukhari, bind 5, bok 59, nr. 527, s. 372; 7:50,52, s. 36,37; Ibn-i-Majah, bind 3, nr. 1961,1963, s. 180,182). Dette var tilsynelatende ikke særlig klart, fordi sjiamuslimer og noen sunnimuslimer fremdeles mener at midlertidig ekteskap er akseptabelt i dag.

Når det gjelder Bibelen, hvorfor stille spørsmål som Jesus allerede har besvart? Jesus forbød skilsmisse (unntatt på grunn av utroskap), og Jesus sa at dette var endret fra Det gamle testamente. Grunnen til at det var tillatt i Det gamle testamente, var fordi folks hjerter var forherdede (Matteus 19:7–9). Esra befalte de jødiske mennene å skille seg fra hedenske kvinner som de aldri burde ha giftet seg med i utgangspunktet. Enkelt sagt: Når Jesus opphever og legger til noe i Det gamle testamente, følger ærlige kristne Jesus.

Hvis skilsmisse er et tema som opptar deg, kan du kanskje forklare følgende:

En mann i islam kan skille seg fra sin kone av hvilken som helst grunn. Bukhari, bind 3, nr. 859 (s. 534) sier at en mann kan skille seg på grunn av «noe ubehagelig ved sin kone, slik som høy alder eller lignende».

'Umar befalte sin sønn 'Abd Allah å skille seg fra sin kone, men han nektet fordi han elsket henne. Så gikk 'Umar til Muhammed, og Muhammed befalte ham å skille seg fra henne. Abu Dawud, bind 3, nr. 5119, s. 1422

Muhammed beordret sin adopterte sønn Zaid til å skille seg fra Zainab, og deretter giftet Muhammed seg med Zainab. Zaid hadde ikke noe valg, fordi Muhammed resiterte sura 33:36–38. Muslimer tror at Koranen er uskapet og innskrevet på en tavle i himmelen, men sura 33:36–38 nevner Zaid ved navn og sier at han ikke skulle ha noe valg når det gjaldt å skille seg fra Zainab. Senere «pleide Zainab bint Jahsh å skryte foran profetens andre koner og pleide å si: 'Allah giftet meg bort (til profeten) i himmelen.’» Bukhari, bind 9, nr. 517, s. 382. Se også bind 9, nr. 516, 518, s. 381–383.

'Umar sa at Muhammed skilte seg fra Hafsah (tilbakekallelig skilsmisse) og deretter tok henne tilbake. Abu Dawud, bind 2, nr. 2276, s. 619

En mann må skille seg fra sin kone hvis faren hans befaler det. Ibn-i-Majah, bind 3, nr. 2088–2089, s. 259–260

To muslimske menn var gode venner, så den ene spurte den andre hvilken kone han burde skille seg fra, slik at den andre kunne gifte seg med henne. Bukhari, bind 5, bok 58, nr. 125, s. 82

En mann hadde hatt en kone i mange år, som hadde født ham mange barn. Han hadde tenkt å «bytte henne ut» (Majahs ordvalg), men han beholdt henne da hun gikk med på å gi avkall på sin tur med ham. Ibn-i-Majah, bind 3, nr. 1914, s. 188.

Spørsmål 82: Hvorfor lærer Bibelen at himmelen er en solid kuppel av gjennomsiktig materiale med vann over seg? (Vannet strømmet gjennom «himmelens vinduer» og forårsaket Noas flom, og strømmet deretter antagelig ut over kanten av den skiveformede jorden og ned i avgrunnen.)
Svar: Det gjør den ikke. Hvorfor påstår du feilaktig at Bibelen beskriver himmelen som en solid kuppel av gjennomsiktig materiale? På tidspunktet for Noahs flom (som du tilsynelatende benekter, selv om den også finnes i Koranen), førte Gud på en eller annen måte en enorm mengde vann ned til jorden.

Spørsmål 83: Hvorfor lærer Bibelen at geiter vil få stripete avkom hvis de ser striper når de drikker ved vanntråget, når dette er blitt motbevist av moderne genetikk?
Svar: Bibelen lærer at Gud kan utføre mirakler. Selv om den listige Jakob trodde dette ville fungere på naturlig vis, gjorde Gud Jakob velstående på overnaturlig vis.

Spørsmål 84: Hvorfor beskriver Bibelen vitenskapelig umulige hendelser som fakta? For eksempel skapelsesberetningen, Noas syndflod, en fast kuppel over himmelen, jorden som hviler på et fundament. Hvorfor har den evangeliske kirken frembrakt «skapelsesvitenskapelige» forklaringer som er fullstendig nonsens? Hvorfor er det slik at ingen av de mer rasjonelle forsøkene på å forene vitenskap og Bibelen tåler nærmere granskning?
Svar: Først vil jeg rette dette spørsmålet tilbake til muslimene, og deretter gi et svar til både muslimer og kristne. Hvis du er en muslim som mener at Noas flom var en myte, bør du offentlig erkjenne at Koranen ikke er helt sann; den inneholder også myter. Koranen lærer spesifikt om Noas flom (ikke bare Noa) i suraene 7:64; 10:71–73; 11:44; 19:58 (de som ble reddet sammen med Noah); 21:76–77; 23:27; 26:105–120; 29:14 (950 år); 54:9–17

Koranen sier at verden ble skapt på åtte dager (sura 41:9-12). Så hvordan ville en muslim svare på det? Hvis man ser bort fra problemet med rekkefølgen, ville de svare at en dag her er en lang tidsperiode. Vel, Bibelen (ikke bare kristne) sier det samme. Ikke alle kristne tror nødvendigvis at jorden bare er noen tusen år gammel, spesielt , siden Salme 90:4 og 2. Petersbrev 3:8 viser at 1 000 år hos Herren er som en dag eller en vakt om natten.

Spørsmål 85: Hvordan kan treenighetslæren i det hele tatt være sann? Ethvert forsøk på å forstå den fører til motsetninger. Hvis den er så viktig, hvorfor blir den ikke klart forkynt i Bibelen? Hvorfor skulle ikke en objektiv student av denne læren konkludere med at den ble skapt av kirken for å skjule bibelske inkonsekvenser om Kristi natur bak et slør av mystikk?
Svar: Treenighetslæren er sann, og den er ikke selvmotsigende.

Gud er allmektig, og ingenting hindrer Gud i å bestå av to, tre, fire eller fem deler. Det er ikke respektfullt å spørre hvordan Gud må være for å passe inn i vår oppfatning; la oss heller bare spørre: Hvordan har Gud åpenbart seg selv?

Gud har åpenbart seg som én uadskillelig Gud, med tre forskjellige deler. Hvis noe så enkelt som et fjell kan ha tre topper og én fot, hvordan kan vi da forutsette at det er umulig for den allmektige Gud å bestå av tre deler?

Det kan være en «mangfoldighet» i den ene Gud uten at det finnes separate guder. Selv i Koranen, når Allah taler, brukes ordene «vi» (Nahnu) og «jeg».

Treenigheten har ingen perfekt analogi til noe på jorden, men det bør ikke komme som noen overraskelse. Her er det klare bibelske beviset for Treenigheten.

Det finnes en treenighet i Skriften: Matteus 28:19; 1. Petersbrev 1:2; Efeserne 2:18; Åpenbaringen 4:8; 2. Korinterbrev 13:14; Johannes 15:26.

Det finnes bare én Gud. 5. Mosebok 4:35–39; 6:4; Jesaja 43:10–12; 44:6,8; 45:5–6,14,21; 46:9; 1. Timoteus 1:17; 6:15–16.

Tre forskjellige personer: Matteus 3:16-17; Lukas 3:21-22; Johannes 1:1; 6:38; 14:31; 15:26; 16:28; 17:5; Apostlenes gjerninger 5:31-32; Markus 10:38-40

Jesus er Gud. Johannes 1:3; Kolosserne 1:16–17; Hebreerne 1:6–9; Johannes 9:38; 2. Korinterbrev 11:3; Johannes 20:28–29; Åpenbaringen 5:8–9; 22:20

Ånden er Gud. Romerne 8:9-16; Lukas 1:35; 1. Johannes 4:12-16; 1. Korinterbrev 3:16 sammenlignet med 1. Korinterbrev 6:19; Apostlenes gjerninger 5:4;

De er like i natur, herlighet og ære. Johannes 5:18; 5:23; Kolosserne 2:9–10; (Jesaja 44:6; Åpenbaringen 1:8 sammenlignet med Åpenbaringen 1:17–18; 22:13)

De skiller seg fra hverandre når det gjelder rolle og rang. 1. Korinterbrev 11:3; 1. Korinterbrev 15:25-28; Matteus 12:18; Efeserne 1:3,17; Johannes 1:33; 14:16,26,28; Romerne 8:26-27.

Forresten betyr ikke det at Jesus er en del av Treenigheten at Jesus er en tredjedel Gud, like lite som høyden på et bord er en tredjedel av bordet.

Spørsmål 86: Hvorfor sier kirken at Gud ikke skapte det onde, når Han selv hevder at Han gjorde det i Jesaja 45:7, Klagesangene 3:38 og Amos 3:6? (Til tross for gjengivelsene i de moderne oversettelsene er dette det samme hebraiske ordet som er oversatt med «ondt» i en rekke andre passasjer. Men selv med de moderne oversettelsene, hvordan kan en kristen forklare at Gud tar æren for «ulykke» (NASB) eller «ve» (NRSV) eller «katastrofe» (NIV)?
Svar: La meg først vende spørsmålet tilbake til muslimene, og deretter vil jeg gi et svar som tilfredsstiller muslimer, kristne og jøder. Hvorfor skulle Allah la muslimer gjøre «ondt» i

Bukhari bind 3 nr. 56 s. 35; bind 4 nr. 534 s. 337; bind 6 nr. 454, 456 s. 426, 427–428. «Vi løp for å drepe den [en slange], men den slapp raskt unna. Profeten sa: 'Den har unnsluppet deres ondskap, og dere har også unnsluppet dens ondskap.’» Hvis Allah skapte alt, hvorfor skulle Han [angivelig] skape det onde øyet?

«Det onde øyet er et faktum.» Bukhari, bind 7, nr. 636, s. 427; bind 7, nr. 827, s. 538.

Svaret består av to deler:

a) Ordet «ondt», enten det er på hebraisk, arabisk eller moderne språk, har to betydninger: moralsk ondskap og fysisk ulykke. Gud i Bibelen begår ikke moralsk ondskap, og Muhammed lot heller ikke muslimene gjøre det han anså som moralsk ondskap. Gud forårsaket direkte «fysisk ondskap» i form av en katastrofe, og muslimene prøvde å påføre slangen «fysisk ondskap».

b) Analogier til moralsk ondskap er en skygge, et hull eller en annen mangel. Disse tingene har ikke en selvstendig eksistens, men en parasittisk eksistens. En skygge har verken vekt, materie, energi eller ånd, men den eksisterer likevel; planter dør i skyggen. Gud skapte alt. Gud skapte lyset, men en skygge eksisterer parasittisk der lyset ikke når frem. Gud skapte bare lyset; Han skapte ikke mørket direkte, men det finnes heller ingen annen skaper som skapte mørket. Mørket ble skapt som et biprodukt av skapelsen av lyset, der lyset ikke når frem. Gud skapte alt godt; Han er ikke opphavet til det onde. Men det fantes ingen annen skaper som skapte det onde. Snarere ble det onde skapt som et biprodukt av skapelsen av det gode, der det gode ble blokkert, forvrengt og pervertert.

Spørsmål 87: Hvorfor holder kirken gudstjeneste på søndag, når den syvende dagen ble fastsatt for alltid? Det finnes ingen bibelsk støtte for søndagsgudstjenesten; det er [angivelig] en tradisjon fra den katolske kirken, som protestantene har overtatt.
Svar: Det finnes bibelsk grunnlag for frihet når det gjelder valg av dag, for praksisen med å samles på søndag og for eksemplet fra den tidlige kirken.

Bibelsk støtte:

Hebreerbrevet 4:11 indikerer at vi i dag har en annen og bedre hvile. Vi bør vie hver dag i uken til å være i Guds hvile.

I Kolosserne 2:16 irettesetter Paulus kolosserne for at de fortsetter å holde sabbatsdagen. Romerne 14:5 snakker, uten misbilligelse, om kristne som behandler alle dager likt.

I 1. Korinterbrev 16:2 samlet de inn offergaver på søndag.

Eksempler på apostlenes etterfølgere

Justinus Martyrs første forsvarstale (skrevet ca. 138–165 e.Kr.), kapittel 68.

Barnabas’ brev (100 e.Kr.)

Ignatius, disippel av apostelen Johannes (110–117 e.Kr.)

Apostoliske konstitusjoner (2. århundre)

Bardesanes (180 e.Kr.)

Tertullianus’ Apologeticus (200 e.Kr.)

Peter av Alexandria

La meg imidlertid gi et annet, supplerende svar som angår islam.

Hvorfor påla Muhammed muslimene å tilbe på fredag og ikke på sabbaten? Man kan ikke si at Muhammed var uvitende om dette, eller at det var jødene og ikke Gud som innførte sabbaten, fordi Muhammed bekreftet at Allah ga jødene lørdagen, de kristne søndagen og muslimene fredagen. Sunan Nasa’i, bind 2, nr. 1371, s. 232. Når du kan svare på hvordan muslimer kan hevde å tilbe Gud selv om de bryter sabbatsloven, da kan du forstå hvordan kristne kan hevde å tilbe Gud, siden sabbatsloven ble opphevet.